Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

(Fra en artikkel på NORMLs nettsider, kalt Oral THC Improves Symptoms Of Schizophrenia,
Study Says, datert 25. Juni 2009. Funnet på
http://www.norml.org/index.cfm?Group_ID=7908)
227 Om cannabis som sløvende rusmiddel
“Millions of young people are living as shadows of themselves, empty shells of what they
could have been and would have been without pot.” Robert DuPont 1985. (Jacob Sullum,
Saying Yes; In Defence of Drug Use (Tarcher/Penguin Books 2004) s 100.)
Cannabis blir fremstilt som et sløvende dop. Forbudstilhengerne definerer cannabisbrukere
over en lav sko som generelt antisosiale, sløve og uengasjerte personer, og dette er mye av
utgangspunktet for at det forbys i dag.
Det har imidlertid ikke alltid vært sånn: for 100-50 år siden ble cannabis fremstilt som
et voldsfremkallende rusmiddel, og det var opprinnelig dette som var unnskyldningen for å
forby det. Det var først på 1960-tallet at cannabis ble forsøkt fremstilt som et sløvende
rusmidddel som gjorde at brukerne mistet interessen for omgivelsene sine — og det skjedde
ettersom det ble opplagt at det gamle grunnlaget for å forby stoffet, manglet hold i
virkeligheten. Det ble da nødvendig å finne et nytt påskudd for å forby det, og det ble altså
”amotivasjonssyndromet,” som sammen med gateway-teorien har vært sentrale virkemidler
for å begrunne forbudet frem til i dag. (Jacob Sullum tar et oppgjør med denne myten i Jacob
Sullum, Saying Yes; In Defence of Drug Use (Tarcher/Penguin Books 2004) s 100-35).
Det er i den forbindelse interessant at også tobakk i tidligere tider hadde det samme
rykte på seg som cannabis har i dag. For også dette var et rusmiddel som motstanderne
mente sløvet hjernen, som vi ser på dette sitatet av Albert Blaisdell, fra 1904: ”The cells of
the brain may become poisoned from tobacco. The ideas may lack clearness of outline. The
will power may be weakened, and it may be an effort to do the routine duties of life. (…) The
memory may also be impaired.” (Jacob Sullum, Saying Yes; In Defence of Drug Use
(Tarcher/Penguin Books 2004) s 103.)
Det er altså ikke store forskjellen på hvordan tobakkrøykere ble fremstilt på
begynnelsen av 1900-tallet, og hvordan cannabisrøykere fremstilles i dag. Og Jacob Sullum
viser i Saying Yes; In Defence of Drug Use s 105, ytterligere eksempler på hvordan
sigarettrøyking ble forbundet med kriminalitet, sløvhet, apati, dårlig hukommelse, og dårlig
moral (fjorten amerikanske stater forbød sigaretter mellom 1893 og 1921).
Folk kan sånn sett godt si at cannabisrøykere er sløve og uengasjerte, men faktum er
at slike stereotyper er et resultat av uvitenhet. Og man kan ikke hevde en slik påstand med
noen større grad av intellektuell troverdighet, enn man kan hevde at meksikanere er slik og
slik; at amerikanere er sånn og sånn; eller at alkoholdrikkere er voldelige og atale: Du vil
alltid finne noen som synes å bekrefte fordommene dine, og det er gjerne disse som setter
seg i minnet (for de synes jo å bekrefte at du har rett). Men cannabisrøykere er seg imellom
like innbyrdes forskjellige som amerikanere eller alkoholdrikkere er, og du kan ut fra det
435