Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

hva de kan for å motarbeide deres implementasjon i praksis, og som helst ser
at den institusjonaliserte avstanden mellom teori og praksis opprettholdes.
Dette er de juristene som går i maktens tjeneste og gjør karrierer i
systemet. Og det som alltid kjennetegner jurister av denne tradisjonen, er det
faktum at de bygger sine analyser og resonnementer på ideen om at samfunnet
er der for å tjene loven og ikke motsatt, som enhver jurist med et moralsk
kompass ville hevde. Slike jurister forholder seg først og fremst til lovverket og
maktens forventninger og behov, og i sitt virke finnes det ingen grenser for
hvilke overgrep de ser seg komfortable med å rettferdiggjøre.
De som tilhører denne tradisjonen ser aldri sin samtid i en videre
kontekst, for det åpner for ubehageligheter i form av problemstillinger de ikke
kan overvinne eller argumentere seg ut av. I stedet liker de å tro at de er en del
av en anstendig størrelse, fordi de selv definerer det sånn. Men til tross for det
har det vært et faktum i flere tusen år nå at historiens drøyeste despoter ikke
kunne gjort hva de gjorde, uten å ha en juridisk infrastruktur tilstede som
legitimerte overgrepene.
Dette gjelder romerriket og Hitler-Tyskland, like meget som USA og
andre fascistisk orienterte overgrepsregimer i dag. For som vi har sett er ikke
politistater noe som tilhører fortiden eller andre verdensdeler. Vi er bare ikke
vant til å tenke på våre egne styresett på dette viset, ettersom vi fra barnsben
av er opplært til å tro på våre autoriteter som representanter for en anstendig
størrelse. Vi er imidlertid flasket opp på en løgn, og derfor er det også viktigere
enn noen gang at vi evner å sette vår samtid i en historisk kontekst, for kun slik
kan vi lære av historien.
Dette er igjen noe systemtro jurister vil benekte på det sterkeste (for deres
ståsted er avhengig av det). Men så lenge de håndhever lover de ikke kan
forsvare (og selv nekter å se nærmere på lovens rettmessighet) har de, i kraft
av sitt ståsted, ingenting å stille opp med når de beskyldes for å ha tatt skrittet
over i politistatens sfære.
Et styresett for folket, av folket, og ved folket, ville nemlig umiddelbart
anerkjent menneskerettighetenes autoritet, og sett viktigheten av at den
nasjonale lovgivning ble underlagt nærmere tilsyn. I et slikt samfunn ville
menneskene kommet først og loven etterpå, og det ville være loven som måtte
bevise sin rettmessighet overfor menneskene, i stedet for omvendt, som i dag.
295