Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

og at den britiske innenriksminister David Blunkett, både i 2000 og 2002, ignorerte
anbefalinger fra regjeringsoppnevnte eksperter som anbefalte nedklassifisering av stoffet
(Runciman-rapporten og Home Affairs Committee).
Et generelt trekk ved stoffet er at det gjør folk mer empatiske, og mer reflekterte i forhold til
seg selv og omgivelsene sine. Det mangler LSDs og Psilocybins egenskaper til å oppløse tid og
rom, og er sånn sett et mindre dramatisk rusmiddel, men virkningen er absolutt merkbar,
spesielt følelsesmessig. Det har en egen evne til å fjerne folks irrasjonelle frykt, og dette har
gjort det til et lovende redskap i behandlingen av menneskers traumer.
Som med LSD og Psilocybin, er det ingen som kan forsvare kriminaliseringen av
stoffet, og David Nutt, den tidligere lederen for ACMD, har flere ganger gått ut og påpekt
dette. I en talende analogi har han forklart at det er langt farligere å ri på hest enn å bruke
ecstasy, og hans kamp for en fornuftsbasert ruspolitikk på området endte med at han fikk
sparken fra ACMD på grunn av sin ærlighet.
Media, derimot, formidler stort sett tendensiøse påstander rundt rusmiddelet, og selv om de
fleste har overveiende positive opplevelser knyttet til bruken, hører vi kun unntaksvis om det
i offentligheten. Slik er det med alle de illegale stoffene, men til tross for det skjeve bildet
statspropagandaen har skapt av ecstasy, skal jeg ikke utdype faktabildet rundt stoffet
nærmere her. Jeg vil for denne anledningen bare gi dere et eksempel på hvor gunstig det kan
være for folk, og lar her Jacob Sullum fortelle om et par som tok det sammen:
”Sue Stevens and her husband, Shane, who was diagnosed with kidney cancer at the age of
twenty-two, used MDMA to deal with the emotions raised by his illness. ‘We didn’t know
about the emotional process,’ she said. ‘We didn’t know about the fears. We developed
huge walls around us (…) so we didn’t have to deal with it. (…) We avoided it, and in doing so
we started destroying *our marriage+.’ At a friend’s suggestion, Sue and Shane tried MDMA.
‘We were able to sit down and open up,’ she said, ‘and talk about everything we’d been
avoiding — all of the pain, all of the anger, all the fear. And we were able to do it without
fear of being judged by each other, without fear of hurting each other. It was just amazing. I
never knew that you could reach levels like that, such openness and honesty between two
people. One night (…) changed our life permanently (…). We woke up to the same people we
had fallen in love with (…). There were no barriers between us, no fears, no anger (…).
Anytime he had an issue [related to his illness], he would come to me without fear of hurting
me and vice versa; I could go to him without fear of crying in front of him and getting his
walls up (…). We learned that night how to become a team, how to fight the cancer together
rather than separate ourselves from the cancer and each other.’
Sue and Shane had their first MDMA session around the time his doctors had
predicted he would die. His health was failing, and he was cutting back on his work, sleeping
late, and relying heavily on painkillers. He was moody and irritable. After the session, Sue
said, ‘he decided to live.’ He threw away the Vicodin and became physically active again,
372