Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

allikevel var det selvfølgelig også enkelte som mente de så lyset i tunellen. De mente at det
var en rekke lyspunkter, og at vi ikke kunne stoppe (eller moderere) forbudslinjen, uten å
rive ned alt vi så langt har bygget opp.
Så hva var det som fungerte så bra med norsk narkotikapolitikk på denne tiden?
Ketil Berntzen var en av de som forsvarte narkotikapolitikken på denne tiden, og dette er
hva han berømmet den for: ”Det finnes da også en rekke oppmuntrende tegn ved dagens
misbrukssituasjon. Ungdom flest avviser all bruk av ulovlige stoffer. Nyrekrutteringen til de
hardt belastede misbruksmiljøene har stagnert. Antallet nye tilfeller av hiv-smitttede
misbrukere har gått betydelig ned. Narkotikamisbruket er relativt beskjedent sett i
internasjonal sammenheng. Det må sånn sett være lov å hevde at narkotikapolitikken har
gitt gode resultater.” (Willy Pedersen og Helge Waal, Rusmidler og Veivalg (1996), s 92)
Berntzen gir oss her et eksempel på forbudstilhengernes vurdering av situasjonsbildet. Det
er også mange forbudstilhengere der ute som kunne finne på å berømme
narkotikapolitikken på et liknende grunnlag i dag, men som vi skal få se er disse analysene
resultatet av et svært selektivt oversiktsbilde — og ingenting forbudstilhengerne kan ta til
inntekt for sin sak. For det er ingen tvil om at vi i dag ligger lenger unna det narkotikafrie
samfunnsidealet enn noen gang, og at om forbudet skulle hjelpe på noe, så måtte det være
på å bremse stoffenes vei ut på markedet. At narkotika i dag er lettere tilgjengelig enn noen
gang tidligere, billigere, og i bedre kvalitet, er derfor alt sammen relativt sikre tegn på at
forbudets tilhengere ikke kan ta noe som helst til inntekt for seg selv og sitt ståsted.
10 Politiet har vært naturlige pådrivere for strengere straffer og utvidede fullmakter i denne
prosessen. De har latt seg lokke av økte budsjetter og økt innflytelse til å godta nær sagt
enhver innskrenkelse av borgernes friheter og rettigheter, og har aldri, som organisasjon,
tilkjennegitt sunne motforestillinger om hvilken rett de har til å håndheve slike lover som er
menneskefiendtlige i sin natur.
Man kan se dette som en naturlig konsekvens av at politiet som etat trives best i en
politistat, og selv om dette er en sannhet ordensmakten selv helst vil se bort fra, har de til
det fulle bevist dette, ved sin håndhevelse av narkotikalovgivningen: I tillegg til å være sterke
forkjempere for økte strafferammer på 1960-tallet, prøvde de i 1968 å kriminalisere tre nye
forhold relatert til narkotika, som de så som nødvendig for en effektiv lovgivning. Og om
politiet på denne tiden fikk det som de ville, ville det blitt straffbart å være sammen
personer som ruset seg; det ville værestraffbart å stille husrom til slik bruk; og det ville være
straffbart og på annen måte oppfordre til bruk.
Heldigvis fikk ikke etaten det som den ville på denne tiden. Men vi ser av forslagene
de kom med hvor gjerne de kastet seg inn i kampen mot narkotikaen, og hvor lite akt de gav
på folkets rett til en privat sfære og frihet fra urettmessige inngrep. Det er ikke noe nytt i
dette, og det er like viktig i dag å demme opp for etatens ekspansjonsbehov som det var da.
Historien forteller oss nemlig alt om denne etatens manglende evne til å kjenne sin
besøkelsestid, og det er derfor ikke slik at denne etaten bør ha det avgjørende ordet i noen
368