Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

ikke bekjempes for enhver pris. Det er allikevel, som vi har sett,
forbudstilhengernes forestillinger og personlige overbevisninger det er noe galt
med, og ikke avkriminaliseringen av de illegale rusmidlene.
De kan nemlig ikke forsvare forbudet mot cannabis (eller andre stoffer)
på et helsemessig grunnlag, ettersom det er mindre helseskadelig enn mye vi
har legalisert, både av mat, medisiner og rusmidler. Og de kan heller ikke
begrunne forbudet ut i fra plantens avhengighetsskapende potensial, da det er
ikke-eksisterende rent fysisk, og den psykiske avhengighetsproblematikken ikke
er mer reell eller tungtveiende enn den er for mye annet vi omgir oss med i
hverdagen, som Coca-cola, sjokolade, onani, eller tv-titting (avhengighet er,
som vi har sett, ikke et problembilde som kan begrenses til det ruspolitiske
området).
Det følger derfor at de som i dag vil redde verden fra heroinen eller
cannabisen, gjør det i den samme misforståtte ånd som de som i gamle dager
ville beskytte samfunnet fra opplevde ”farer” som for eksempel hedninger og
sterke kvinner, og de som i forrige århundre så det som nødvendig å forby
homofili eller de sortes integrasjon i samfunnet. Uansett hvilken morallov vi ser
tilbake på, så bygde loven på idealer som på den tiden ble sett som nødvendige
i et sivilisert samfunn. Men i realiteten var disse idealene bygd på falske
moralkodekser, ettersom man i forfølgelsen av dem skapte en uhorvelig
mengde menneskelig lidelse, som ikke ellers ville vært mulig.
Som forbudstilhengerne ser det, er imidlertid deres standpunkt drevet frem av
gode intensjoner, og det er da vanskelig å forstå at man kan ha latt seg forvirre
i en slik grad at relevansen av fellestrekkene mellom tidligere tiders
overgrepslover og narkotikalovgivningen blir gyldiggjort. Dette kan derfor føles
som en drepende urettferdig sammenligning å bli utsatt for. Men som
raselovene, i sin tid, var et uttrykk for tidligere tiders menneskefiendtlige
moralkodekser, slik er det også i dag med narkotikalovene. Og det er heller ikke
mulig å si at den ene loven er spesielt mye verre enn den andre, for som
millioner av fargede led under den belastningen de urimelige raselovene
representerte, slik lider i dag millioner av folk som ikke innordner seg
myndighetenes irrasjonelle skille mellom legale og illegale stoffer.
FNs narkotikapolitiske leder Antonio Maria Costa, og andre
forbudsforkjempere med en investert interesse i forbudet, ser selvfølgelig bort
278