Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

Motsvar til Riksadvokaten (vedlegg 9)
Endelig avvisning av min rett til et moralsk forsvar fra Riksadvokaten (vedlegg 10)
Politianmeldelse av Riksadvokaten (vedlegg 11)
Informasjonsbrev til offentlige tjenestemenn i saken (vedlegg 12)
Oppdatering til Justisminister (vedlegg 13)
Klage på henleggelse (vedlegg 14)
Spesialenhetens henleggelse av politianmeldelsene (vedlegg 15)
Som dere ser av vedleggene, er jeg midtveis i en rettsprosess nå, og jeg har så langt blitt
nektet en stemme i min egen rettssak.
At de nasjonale rettsmidler for lovanvendelsens del ikke ennå er utprøvd, spiller allikevel
ingen rolle for forbrytelsene de overnevnte tjenestemenn har gjort seg skyldig i (når det
gjelder lovanvendelsen, kommer jeg uansett til å ta saken videre til EMD i Strasbourg, når de
nasjonale rettsmidler på området er uttømt, for slik å få mitt argument hørt i en uavhengig,
upartisk, og kompetent rett der); Jeg har siden 2008 gjort mitt for å få til en dialog med
politiet og påtalemyndigheten, uten at de på noe som helst tidspunkt har vist seg
kompetente eller interesserte i å ta konsekvensen av mine beskyldninger.
Dette har de gjort i strid med sin tjenesteinstruks, og i strid med sine plikter og sitt ansvar
som offentlige tjenestemenn; og takket være sine ansvarsfraskrivelser har de gjort det mulig
for krigen mot terror og krigen mot narkotika å fortsette noe lenger enn hva som ellers ville
være mulig, med hva dette måtte ha av uheldige konsekvenser for Norges og verdens
befolkning.
Riksadvokaten og Spesialenheten for politisaker har begge, på sin måte, distansert seg lengst
mulig fra mitt argument; de har ikke avhørt meg nærmere i saken, og de har åpenbart heller
ikke sett nærmere på bakgrunnen for mine beskyldninger. De har på intet tidspunkt gjort
noe som helst som tilsier at jeg som borger av Norge kan ha tillit til deres dømmekraft eller
ansvarsfølelse for det norske folks velbefinnende.
De konkretiserer ikke hvilke deler av argumentet mitt som ikke henger på greip, og jeg vet
derfor ikke hvilke deler av problemstillingen de mener er ”usakelig”. De synes rett og slett å
mene at narkotikalovgivningen er hevet over enhver relevant kritikk, og ser ikke at de selv,
som offentlige tjenestemenn er ansvarlige for kvaliteten i lovene de håndhever.
Dette kan kanskje virke underlig, men jeg gjør oppmerksom på at selv om norske
myndigheter mener at narkotikalovgivningens eventuelle uheldige funksjon og konsekvens
er umulig å påvise, så ser mer fremsynte land enn vårt annerledes på det; i Nederland så
man for eksempel nærmere på problematikken i en uavhengig rett i Haag i desember 2008
(Cannabistribunalet), og det ble der konkludert med at narkotikalovgivningen, for cannabis’
del, var umulig å forsvare.
360