Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

tradisjonen jeg fokuserer på her. Denne analysen er derfor relevant ut i fra i hvilken grad den
enkelte forbudstilhenger faktisk styres av gode intensjoner. Men som vi vet, er det også en
del andre forbudsforkjempere der ute som motiveres mer ut fra hvilke muligheter dette
ståstedet tilbyr dem for en karriere og posisjoner i systemet.
548 Offergjøringen av brukerne
Det er svært viktig for tilhengerne av det bestående å opprettholde et mest mulig negativt
problembilde rundt de illegale stoffene. Når det kommer til brukerne bør de derfor
fremstilles som mindre oppegående og mindre ressurssterke enn de som avstår fra slik bruk;
de bør ”lide” mer under sitt valg enn en som bruker legale stoffene gjør; og de bør skamme
seg mer for sitt valg av rusmidler.
Det forventes også at brukerne ynkeliggjør seg selv tilstrekkelig til at de deltar i
debatten på forbudstilhengernes skjeve premisser: Og i jo større grad brukeren legger
ansvaret for sine valg på de illegale stoffene, desto mer gjerne vil samfunnets voktere tilgi
han eller henne. Det er denne syndtillatelsesmekanismen som i sin tur gjør at fiendebildet
forbundet med de illegale stoffene opprettholdes.
Vi har sett hvor sentral woodoo-farmakologien er oppi dette. Og ettersom de illegale
stoffene liksom har en demonisk kraft til å overstyre oss, så finnes det heller ingen ufarlig
bruk av stoffene. Det er sånn sett ikke noe som truer forbudets troverdighet så mye som
oppegående brukere av de illegale stoffene, fordi de er vandrene bevis på at alt
forbudstilhengerne tar for gitt om de illegale stoffene er feil. Forbudstilhengerne innrømmer
på sitt vis også det. For om vi ser på ting som tidligere ONDCP leder Bennetts ”smitteteori”
(alt i alt den samme som Bejerots epidemimodell) så sier den at det ikke er de forfalne
misbrukerne som utgjør den største trusselen mot samfunnet. Det er ifølge Bennett og hans
likemenn de normale brukerne (de som tilsynelatende har et vellykket forhold til de illegale
rusmidlene, og bruker de mer eller mindre konstruktivt i sitt eget liv) som utgjør det største
problemet og som loven må straffe hardest, fordi det er disse som i størst grad
underminerer forbudstilhengernes autoritet og budskap. (Dan Baum, Smoke And Mirrors;
the War on Drugs and the Politics of Failure (Back Bay Books/Little Brown and Company) s
272.) For mens misbrukerne tas som bevis på at alt forbudstilhengerne sier er rett, er det de
oppegående brukerne som viderefører de illegale rusmidlenes popularitet, og som Jacob
Sullum sier videre: ”This is how Bennett justifies arresting and punishing people whose drug
use is not hurting anyone, not even themselves: Their success might encourage others to use
drugs, and some of those people mighet develop problems. By the same logic, moderate
drinkers should be held responsible for alcoholism.” (Jacob Sullum, Saying Yes; In Defence of
Drug Use (Tarcher/Penguin Books 2004) s 49.)
Forbudstilhengerne velger imidlertid å se bort fra sin logiske inkonsistens. For slik
virker deres ståsted så meget mer motivert av hensynet til andre, i stedet for det som
egentlig ligger bak, deres frykt for seg selv.
530