Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

uspolitikk, men i praksis gjør de så godt de kan for å trenere fremveksten av en
oppegående politikk på området. Denne Beckley Foundation rapporten sier
mer om det:
”The INCB has claimed, incorrectly, that it is ‘unique in international relations,’ and has
used this position to justify working methods that are out of step with the rest of the
UN system, including the similarly constituted human rights treaty bodies. All meetings
are conducted in secret. None of its letters to governments nor are any minutes of its
meetings are published. As noted above, the Board expressly refuses to engage with
civil society and has also publicly stated that it will not discuss human rights, despite
the specific mention of human rights protection in the 1988 drug convention and the
prominence of human rights in the Charter of the United Nations.” 157
I tillegg til disse åpenbare manglene, er organisasjonene utformet på en
slik måte at meningfulle reformer i deres regi er umulig. Dette fordi 90 prosent
av midlene UNODC forvalter er øremerkede og kommer fra giverland som
tviholder på en repressiv narkotikapolitikk 158 , samt fordi de fleste ansatte har
kontrakter på mellom 6 måneder og et år, noe som gjør det vanskelig for
medlemmene å presse på for fornyelse 159 .
Dette er problemer som sjelden omtales. Men den interne misnøyen de
genererer så vi eksempel på på slutten av 1990-tallet, da flere ansatte
beskyldte ledelsen i organisasjonen for misbruk av midler og autoritet. Det
endte med at lederen for organisasjonen trakk seg i 2001, og organisasjonen
ble i kjølvannet av episoden underlagt reformer som skulle sørge for større
fleksibilitet og åpenhet i narkotikapolitiske spørsmål. Disse reformene var
imidlertid svært overfladiske og kan sammenlignes med å putte sminke på et
lik. For ser man på praksis siden da, er det ingenting som tyder på at
organisasjonen er blitt mer åpen for debatt: Den forsvarer fortsatt en utdatert
og menneskefiendtlig ruspolitikk, og gjør fortsatt hva den kan for å kvele en
reflektert debatt.
Byråkratene i INCB og UNODC har derfor lenge vært ute etter Nederland,
noe vi så eksempel på i 1982, da INCBs president skrev et brev til landets
statsminister hvor han beklaget seg over nederlendernes vilkårlige og usakelige
tolkning av Singelkonvensjonen: Han hevdet at Nederlands skille mellom harde
og myke stoffer var ”somewhat artificial and arbitrary, and [that this] might
lead to misunderstandings which in turn carries the risk of undermining the
97