Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

Men forbudstilhengerne, som er på en evig retrett fra fakta, vil aldri innrømme at det
er et irrasjonelt skille. Og vi ser igjen og igjen forbudstilhengerne prøve å forklare skillet
mellom de illegale og legale stoffene på en reflektert måte. Reagan-administrasjonens
justisminister, Ed Meese, prøver her: ”It should be noted that alcohol can be used
responsibly and that only a small percentage of those who drink liquor become intoxicated.
By contrast, the only purpose of using illicit drugs is to ‘get high,’ and the inevitable
intoxicating effect of such drugs provides the essential difference from alcohol.” (Jacob
Sullum, Saying Yes; In Defence of Drug Use (Tarcher/Penguin Books 2004) s 45.)
Meese’ argumentasjon faller imidlertid på sin egen urimelighet. Han ser bort fra at
hvert enkelt rusmiddels effekt (også alkoholens) er avhengig av dosering, og at det er ikke
mulig å hevde med noen troverdighet at alkoholrusen er mer moralsk enn heroinrusen eller
cannabisrusen.
Det er da også enkelte forbudsforkjempere som velger å avstå fra debatten, og heller inntar
et ”moralsk” standpunkt til det hele. Og ved å si at ”narkotikabruk er feil, og sånn er det
bare,” forsøker de ivrigste forbudstilhengerne å heve seg over sine meningsmotstandere
moralsk (som om dette skulle redde dem fra de iboende selvmotsigelsene argumentene
deres bygger på). Vi så eksempler på det under 1980-tallets krig mot narkotika i USA, da
William Bennett, George Bushs narkotika tzar, prøvde å unngå å gjøre den samme tabben
som Meese gjorde. I stedet for å forville seg inn i en diskusjon om rettmessigheten til skillet
mellom de illegale og legale stoffene, valgte Bush-administrasjonen å avstå fra hele
debatten, og det har man gjort siden. Som Bennet sa om saken: ”The simple fact is that drug
use is wrong. And the moral argument, in the end, is the most compelling one.” (Jacob
Sullum, Saying Yes; In Defence of Drug Use (Tarcher/Penguin Books 2004) s 48.)
Men selv om tilhengere av denne strategien håper å vinne debatten ved å heve seg
over den, kan de ikke med noen troverdighet forklare hvorfor det er feil, uten igjen å vikle
seg inn i de samme selvmotsigelsene som mer intellektuelt orienterte forbudstilhengere
også snubler i; for det er kort og godt ikke mulig for forbudstilhengerne å argumentere for
en opprettholdelse av skillet mellom de legale og illegale stoffene uten å snuble i sin egen
tunge.
552 Dette vil kanskje noen benekte, og det er mulig det finnes et argument eller to jeg ikke
ennå har hørt, men uansett kan ikke forbudstilhengerne lenger sole seg i glansen av sitt
ståsted alene; De kan ikke lenger forvente å bli kjent rett kun fordi de er imot legalisering, for
det er i dag mer enn nok som tyder på at de tar feil, og de må nå komme seg ned av sin høye
hest og finne seg i å møte i en kompetent rett for å forsvare sitt ståsted, likestilt med
legaliseringstilhengerne.
553 Jørgen Aall Rettsstat og Menneskerettigheter s 128.
554 Sverre Flaatten, Heroinister og Kontorister s 175.
533