Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

se FBI agenten Ted Gundersons intervju med Chip Tatum, Presidental Secrets, som finnes
tilgjengelig på Googlevideo.)
I 1988 ble så Noriega tiltalt for å bistå Medellin-kartellet i deres smugling av narkotika
til USA. Dette hadde mindre med Noriega å gjøre enn det hadde med ikke-offisielle
maktpolitiske realiteter å gjøre, for Noriega og organisasjonen hans i Panama var ikke verre
enn andre ledende maktgrupperinger i regionen, som for eksempel de militære lederne i
Honduras, El Salvador, Argentina (det var opprinnelig militæret i Argentina som først
finansierte og støttet Contras styrkene — USA tok over etter hvert), og Guatemala.
Dette sitatet av den israelske Mossad agenten Ari Ben Menashe sier sitt om det:
“In 1985 Guatemala started to be used heavily as a drug transit point to the United States
from South America. Meija, The Chief of the Nation, was, in fact, a much bigger drug boss
than Noriega. Massive amounts of drugs were shipped into the United States (…). This would
all have been impossible without the wink and the nod that the CIA gave.” (Ari Ben
Menashe, Profits of War; Inside the Secret U.S. Israeli Arms Network (Sheridan Square Press
1998), s 139).
Det er derfor ting som tyder på at invasjonen av Panama hadde mer å gjøre med
Panamakanalen og kontrollen av denne (samt Bush’ samarbeidsproblemer med Medellinkartellet),
enn den hadde med Noriegas korrupte regime å gjøre, og Noriega hevder også det
samme selv i sin selvbiografi som han skrev fra fengselet.
For ser vi på etterfølgeren hans, Guillermo Endara, og forholdene i Panama etter
Noriega, er det ingenting som tyder på at ting ble bedre etter amerikanernes invasjon: Den
nye presidenten (Endera) var tidligere direktør i Banco Interoceanico, en bank som både FBI
og DEA knyttet til omfattende hvitvasking, og som justisminister, finansminister, og øverste
dommer i Høyesterett utnevnte han tre personer som var tidligere styremedlemmer i First
Interamericas Bank — en bank som var kontrollert av Cali-kartellet.
Alt foregikk med andre ord som før, og den eneste forskjellen var at Medellinkartellets
innflytelse i landet nå var marginalisert til fordel for Cali-kartellet. Eksempler på
dette er at den amerikanske ambassadøren Deane Hinton, i 1993 klaget over at
myndighetene i Panama, i løpet av de tre og et halvt årene som var gått siden Noriegas fall,
ikke hadde arrestert én eneste for hvitvasking, og en DEA agent fortalte GAO (den
amerikanske kongressens undersøkende arm) i 1991 at mengden av kokain som kom til USA
gjennom Panama kunne være så mye som doblet etter operasjon Just Cause. (Peter Dale
Scott & Jonathan Marshall, Cocaine Politics; Drugs, Armies and the CIA in Central America
(University of California Press, 1998), s xviii)
Noriegas rettsak var på sin side fingert slik politisk motiverte saker vanligvis er: Som
Saddam Hussein hadde Noriega mer enn nok på samvittigheten til at man kunne finne noe å
dømme han for i en anstendig rettsak, men ettersom de begge hadde begått sine
ugjerninger mer eller mindre i samråd med CIA (både Saddam og Noriegas kontakt med CIA
går tilbake til 1960-tallet), var det viktig å nekte dem muligheten til å bevise dette, og derfor
trengte man i begge tilfeller en dommer som var på lag med aktoratet.
478