Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

Costa. Forskjellen mellom ”frivillig” og ”tvungen” er nemlig et nøkkelord som
forbudstilhengerne ikke forstår, og under sin tale til FNs Commission on Narcotic Drugs
(CND) i mars 2008, benyttet han igjen anledningen til å sammenligne bruk av de illegale
stoffene med menneskehandel og pedofili. At det ene ikke har noenting med det andre å
gjøre sier seg selv, for ut fra denne tilbakestående argumentasjonslogikk kunne han like
gjerne sagt at ”ettersom vi har kriminalisert frivillig narkotikabruk, så bør vi også
kriminalisere frivillig sex”. Analogien blir like dum, begge veier.
I forlengelsen av sin logiske inkonsekvens, gir de også legaliseringstilhengerne skylden
for at narkotikaforbudet ikke virker. For det er, i følge forbudstilhengerne, ikke represjonen
som har feilet: I følge dem er det legaliseringstilhengerne, med sin manglende moral, som er
vårt samfunns grunnleggende problem. Kenth Karlsson, en forbudstilhenger som har skrevet
boken Europas Femte Frihet? til inntekt for forbudstilhengernes sak, bruker for eksempel
dette som et argument i sin bok (”Den riktige slutningen må derfor bli at det er andre deler
av samfunnets apparat som er mislykket i denne sammenhengen, ikke først og fremst
represjonen” s 142).
Forbudstilhengernes svar på narkotikalovgivningens manglende effekt, er derfor hele
tiden en økning i de repressive tiltakene (og som Kenth forteller videre, når han påpeker hva
samfunnet burde gjøre med dette problemet: ”samfunnet må arbeide for at *vi+ skal gi
konsekvente signaler om at man ikke skal akseptere narkotika.”). Men ved å trekke denne
konklusjonen begår de den samme logiske kortslutning som fundamentalister dessverre så
ofte gjør, for det er ikke mulig å forene denne tankegangen med viktige samfunnsmessige
idealer som toleranse, fri tale og fri tanke.
Deres argument forutsetter nemlig opprettelsen av kontrollorienterte
samfunnsmekanismer som skal ivareta det bestående. Men ettersom det bestående ikke er
mulig å forsvare, innebærer dette igjen et samfunn av borgere så tilbakestående, så
forvirrede, så fulle av skrekkbilder og feilinformasjon, at bare fryktens logikk når dem. Det er
mange eksempler på samfunn som tidligere har beveget seg ned denne veien. Hvor lederne
aktivt har tilstrevet fordummingen av landets egne borgere gjennom sin propaganda,
ettersom en informert meningsutveksling ville bli maktens fall. Slik er det også i dag med
narkotikalovgivningen. Og det er derfor også så viktig å stanse den.
Forbudstilhengerne selv ser imidlertid vanskelig bjelken i sitt eget øye, og de kan derfor få
seg til å si ting som at ”Alkoholen er et rusproblem for mye. Alt tyder på at det ville vært
forbudt om det ble introdusert i dag. Men alkoholen er her, og nesten alle samfunn jobber
med å begrense skadene i kjølvannet av den.” (s 41 ca oversatt). Her gjengir Kenth åpent et
gjengangerargument i forbudstilhengernes arsenal, men fordi forbudstilhengerne ser bak
frem på ting, ser de ikke at dette i seg selv er et argument for legalisering, heller enn noe de
kan ta til inntekt for sin sak. For ettersom det er et irrasjonelt skille mellom de legale og
illegale stoffene, innrømmer de her helt klart at vi har med en usaklig forskjellsbehandling å
gjøre.
532