Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

dette argumentet på samme måte som en tilhenger av krigen mot terror kan
finne på å si at: ”vi må fortsette å krige i Irak og Afghanistan (selv om vi
riktignok gikk inn i krigen på løgner og falske premisser), fordi vi ikke kjenner
konsekvensene av en retrett,” når det i seg selv er nok av tegn i tiden som tyder
på at det er vestens okkupasjonspolitikk som er den aktive pådriveren for hat
og terror i regionen.
Forbudstilhengerne, på sin side, ser ikke dette så lett. De gir ikke uten
videre opp troen på sitt korstog, og rettferdiggjør sin posisjon med deres plikt
til å hjelpe andre, eller som de sier: ”samfunnets plikt til å passe på
enkeltinnbyggere som trenger hjelp.” Dette argumentets rasjonalitet bygger de
igjen på offergjøringen av brukeren. Men det er en ting å hjelpe folk som
trenger hjelp og vil ha det, og noe ganske annet å ”hjelpe” folk som ikke
trenger hjelp, eller ikke vil ha det.
Det første er så absolutt en god ide, som vi bør bygge videre på og utvikle
under et legalt regime, mens det andre er et overgrep uansett om ”hjelperen”
forstår det selv eller ikke. Det å ville ”hjelpe et menneske vekk fra
dophelvetet”, er nemlig hva forbudstilhengerne smykker seg med av
intensjoner. Men de ser ikke at de legitimerer forfølgelsen av ”narkomane”
med behovet for dette, på samme måte som tilhengerne av inkvisisjonen
legitimerte drap og tortur på hedninger, fordi de ville ”redde deres sjel fra evig
lidelse”. Man kan nemlig vanskelig hjelpe noen som ikke vil det selv, og dette
påskuddet er til alle tider blitt benyttet for å begrunne overgriperes overgrep.
Vi ser igjen og igjen hvordan de gode intensjoner brukes for å legitimere
forbudsforkjempernes ståsted, samtidig som vi også ser hvordan
forbudstilhengerne, i sin iver etter å hjelpe andre mot deres vilje, aksepterer
den samme logikk som den som ble brukt til å legitimere tidligere tiders
overgrep. Vi må derfor være klar over faremomentene forbundet med
forbudsforkjempernes argumenter, og forstå at slike motforestillinger som ”Ja,
men de kan jo bare slutte å ruse seg — eller benytte seg av et tillatt rusmiddel”
er villfarelser som på ingen måte rettferdiggjør forbudet.
Det er nemlig ikke noens sak å legge seg opp i hva andre mennesker gjør,
så lenge folk opptrer innenfor anstendighetens grenser og ikke plager andre.
Voldelig og psykopatisk atferd må man som samfunn ha sanksjonsmidler man
kan slå ned på, uansett om det gjelder cannabisbrukere, kokainbrukere, eller
293