Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

under navnet National Clandestine Service (NCS), men som frem til 2004 gikk
under navnet Directorate of Intelligence (DI). Og det er i persongalleriet
tilknyttet lederposisjonen her (The Deputy Director of Operations) vi finner de
tjenestemennene som vanligvis har overstyrt narkotikavirksomheten deres 323 .
Denne avdelingens opprinnelse finner vi i OPC (Office of Policy
Coordination) 324 , en mer eller mindre autonom del av CIA som ble opprettet i
1948 uten kongressens autorisasjon. Fra Koreakrigens begynelse økte OPCs
budsjetter raskt fra $4,7 millioner og 302 personer, til nesten 6000 personer og
et offisielt budsjett på $82 millioner årlig. Organisasjonen var på denne tiden
ledet av Frank Wisner og besatt med agenter fra det tidligere OSS
(forgjengeren til CIA), blant annet William Colby, William Donovan (tidligere
OSS direktør), Colonel Richard Stilwell (senere General) og Paul Helliwell.
Dette er ukjente navn for de fleste, men de var alle innblandet i sentrale
deler av CIAs narkotikavirksomhet fra begynnelsen av, og godt kjent med de
maktpolitiske realitetene bak fasaden frem til sin død. Det er i det hele tatt en
fellesnevner ved de fleste i det persongalleriet jeg skal presentere i denne
delen av boka, at deres navn er gått ubemerket hen i historiebøkene.
Det er som dere skal få se gode grunner for det. For CIA er, som jeg skal
vise i denne delen av boka, de største narkotikasmuglerne i USAs historie: Etter
andre verdenskrig sentraliserte organisasjonen, gjennom OPC (og etterfølgeren
deres), opiumstrafikken i Sørøst Asia og tilrettela for storstilt produksjon og
eksport av opium der. Dette var en del av et mønster som skulle fortsette
igjennom de neste femti årene, og vi skal nå se nærmere på de store trekkene i
dette spillet. For noen kan det kanskje fremstå som for absurd til å være sant,
men det er i dag mer enn nok vitner og bevis å ta av som bekrefter en langvarig
romanse fra CIAs side med narkotikabaroner over hele verden; fra det gyldne
triangels tidlige historie på begynnelsen av 1950-tallet, og frem til Afghanistan
og Latin Amerika i dag 325 .
Det er i og for seg mange gode grunner til at det har blitt slik, for narkotikaøkonomien
er en vare mange lysskye elementer er blitt avhengive av på begge
sider av loven. Takket være forbudet, har vi gjort lett dyrkbare planter mange
ganger mer verdt enn hva som ville vært tilfellet under et legalt regime, og det
sier seg selv at det følgelig er mange aktører på markedet med en investert
interesse i forbudet. Dette gjelder selvfølgelig de ”kyniske narkotikalangerne”
177