Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

Kampen om sosial rettferdighet og sorte penger
De paramilitære organisasjonene vokste derfor frem som en motkraft til
opprørsbevegelsene som kjempet for sosial rettferdighet. Det var ledende
elitefamilier, militære ledere, og narkotikabaroner som sammen la til rette for
fremveksten deres (mer om dette i sluttnote 433), og disse organisasjonene
overtok i sin tur kontrollen over det meste av narkotikaindustrien i landet etter
at Medellin- og Cali-kartellene gikk dukken på 1990-tallet.
Den største av disse paramilitære grupperingene er AUC, som er en
organisasjon tvers igjennom avhengig av narkotikaøkonomien. Det er i dag også
FARC. Og forskjellen mellom de to er at FARC, for sin del, har et fundament som
ligger dypere enn det kokainindustien rekker: Organisasjonen henter sin kraft
fra de urettferdige sosiale forholdene i landet, og vil derfor ikke dø ut selv om vi
fjerner narkotikalovgivningen. AUC og andre paramilitære organisasjoner har
derimot hele tiden hentet sin livskraft fra narkotikaindustrien, og eksisterer
utelukkende for kontroll over denne — og på grunn av deres nytte som
leiesoldater for selskapenes interesser.
Det er derfor narkotikaforbudet som har vært drivkraften bak den
økende volden i Colombia, noe man også ser på det faktum at det var på 1980tallet
konflikten mellom opprørsbevegelsene og regjeringen tok av mot nye
høyder. Slik det er i dag er narkotikaindustrien et viktig levebrød for både
opprørsstyrker og paramilitære, og den utgjør en korrumperende kraft på
begge sider av konflikten som bare vil vedvare så lenge forbudet består.
Dette er selvfølgelig yppelig for statsmakten. For de kan i det minste med
noe troverdighet hevde at de kjemper en krig mot narkotikabaroner— og ikke
bønder. Men ser vi nærmere på hvordan staten kjemper denne krigen ser vi
fort at de lyver og at det faktisk, i det store og hele, er en krig mot sin egen
befolkning de bedriver. For mens krigen mot narkotika (og krigen mot terror)
brukes som unnskyldning, er det så godt som utelukkende FARCs og andre
venstregrupperingers områder som er under angrep; det er i deres områder
kokabusker og all annen mat sprayes i stykker; og det er i deres områder hæren
foretar sine pågripelser og avstraffelser (om dette) 522 . De paramilitære
grupperingene, på sin side, får stort sett operere i fred, selv om det er de som
står for den overveldende prosenten av drap, tortur, og overgrep i landet, — og
selv om det er de som kontrollerer det meste av narkotikahandelen 523 .
258