Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

the last month. In other words, 93 percent of the people who had tried a drug said to be
instantly addictive were not using it even as often as once a month.” (den prosentvise
andelen som hadde brukt crack over 20 ganger den siste måneden, var så marginal at den
ikke kom med i undersøkelsen). (Jacob Sullum, Saying Yes; In Defence of Drug Use
(Tarcher/Penguin Books 2004) s 232.)
Det er sånn sett lite som tyder på at avhengighetspotensialet forbundet med crack er
stort verre enn for kokain i vanlig pulverform. Det medisinske tidskriftet the Lancet gjorde
også undersøkelser rundt dette, og de fant at forskning som artikulerte et mest mulig kritisk
problembilde rundt crackkokain og dets effekt på gravide kvinner, hadde 11 ganger så stor
sjanse for å bli publisert som forskning som neddramatiserte problembildet; Dette til tross
for at de rapportene som neddramatiserte problembildet, var resultatet av grundigere og
bedre forskning. (Dan Baum, Smoke And Mirrors; the War on Drugs and the Politics of Failure
(Back Bay Books/Little Brown and Company) s 267-68.)
Vedrørende stoffets eventuelle voldsfremkallende egenskaper er disse uansett underordnet
problembildet forbundet med alkohol. Og vi så et eksempel på hvor overdrevet ryktet er, da
politiet i New York i 1988 definerte mer enn halvparten av de 414 registrerte drapene i byen
som narkorelaterte (med crack nevnt i den forbindelse). Paul Goldstein så nærmere på de
218 ”narkorelaterte” drapene: Det viste seg da at bare 31 av dem var begått av rusede
personer — og at i to av tre tilfeller, var gjerningsmannen ruset på alkohol. Crack kunne bare
sies å være en medvirkende faktor i fem av disse drapene (alkohol var også med i bildet på
to av dem), og ruseffekten av crack kunne i realiteten bare beskyldes for å ha vært en
medvirkende faktor i ett drap. Samtlige av de andre ”narkotikarelaterte” dødsfallene var et
resultat av narkotikarelaterte krangler og territoriale uenigheter, og var sånn sett — som
Goldstein også påpekte — en konsekvens av narkotikaforbudet, og ikke rusmidlene. (Dan
Baum, Smoke And Mirrors; the War on Drugs and the Politics of Failure (Back Bay
Books/Little Brown and Company) s 256.)
DEA selv gikk også ut med en 1996 rapport som sa faktabildet rundt crack var forvridd, og at
crack i det store og hele bare var umulig å få tak i utenfor New York og Los Angeles — men
media var ikke interessert i slike nyheter (Dan Baum, Smoke And Mirrors; the War on Drugs
and the Politics of Failure (Back Bay Books/Little Brown and Company) s 235.)
126
I 1996 ble det utgitt en rapport i australia som så på konsekvensene av dagens strategi så
langt, og på fornuftige tiltak videre. I den forbindelse så de nærmere på blant annet
Nederlands og USAs narkotikapolitikk (Nederland kom så klart best ut). De konkluderer i
denne rapporten med at USAs krig mot narkotika ikke har hjulpet på brukerprosenten i
befolkningen; at krigen forverrer de helsemessige og sosiale forholdene for brukerne; og at
utgiftene til represjon er uforholdsmessige, og uegnet til å bedre på de kritikkverdige
konsekvensene av forbudet. (Australian Drug Law Reform Foundation, Drug Lore – The
questioning of our current drug law, 1996 Kapittel 4, del 30)
394