Roar Mikalsen - HUMAN RISING - radiofri..

Sluttnoter
1 Willy Pedersen & Helge Waal, Rusmidler og Veivalg (1996), s 68.
2 Evy Frantzen, Metadon Makt (Universitetsforlaget 2001), s 12.
3 Ole Martin Larsen, Mellom alle stoler – narkomane og leger utenfor rusomsorgen (2008) s
15.
4 Christie & Bruun, Den Gode Fiende s 212,223.
5 Om Narkotika
Begrepet ”narkotika” er som begrepet ”terror” en semantisk størrelse som er langt mindre
entydig enn hva makthaverne vil ha det til. Våre autoriteter foretrekker derfor at vi ikke går
definisjonene deres nærmere etter i sømmene; at vi tankeløst godtar dagens skille mellom
illegale og legale rusmidler, og at vi ikke stiller spørsmål til vedtakene som har gjort det slik.
Det er gode grunner for dette om du ser det fra våre autoriteters perspektiv, for dagens
skille mellom legale og illegale rusmidler er ikke et resultat av en fornuftig tilnærmelse, og
derfor er også grunnlaget for dette skillet (narkotikalovgivningen), noe som våre ledere
vanskelig kan forsvare uten å vikle seg inn i en lang rekke selvmotsigelser. Som Nils Christie
sier om saken i boken Den Gode Fiende: ”Narkotika finnes ikke. Det finnes ikke som logisk
kategori hvor stoffer med felles virkninger på kroppen er samlet, og hvor stoffer uten slike
virkninger er utelukket” (Christie og Bruun, Den Gode Fiende s 61). Det eneste de stoffene
som går under dette begrepet har til felles, er at de er forbudt — og at ingen av dem burde
vært det. Noen videre likhetstrekk er umulig å finne, som ikke også inkluderer mange av
stoffene vi har tillatt.
Slik er det også med begrepet ”terror”: Makthaverne ser helst at dette begrepet er
forbeholdt ikke-statlige aktørers- eller andre ”fiender” av statens gjerninger. De vil at denne
termen skal beskrive motstandenes kvaliteter og ugjerninger — for ved å sette denne
benevnelsen på dem, fratar de dem samtidig enhver legitimitet (på samme måte som de gjør
med brukerne av ”Narkotika”). Ved å definere motstanderene som ”terrorister”, kan en
okkupasjonsmakt fremtille representanter for en undertrykt sivilbefolkning som fritt vilt —
som ulovlige krigere, imotsetning til lovlige krigere — og slik kan de ugyldiggjøre alt de
kjemper for. Dette gjøres til tross for at det ikke er noe ved motstandernes midler som
okkupasjonsmaktens representanter selv ikke har gjort seg skyldig i. Og fordi statsmakten
trenger dette begrepet til å heve seg moralsk over motstanderen (samtidig som de må se
bort fra begrepets meningsløshet slik det brukes), har våre ledere etter snart ti år med en
”krig mot terror”, ennå ikke klart å komme frem til en definisjon av begrepet som de kan si
seg fornøyd med — ettersom den samtidig ville stemple også dem selv som terrorister.
Verken ”terror” eller ”narkotika” er derfor selvskrevne størrelser i seg selv, og ingen
av disse fiendebildene eksisterer på noen meningsfull måte slik de brukes av våre ledere i
dag. Det eneste som gir disse begrepene sin mening, er den kriminelle status makthaverne
har knyttet til dem: Den ene kategorien skal liksom definere ”kriminelle” rusmidler, mens
365