«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 1 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 10
De særlige problemer som knytter seg til ansattes ytringsfrihet drøftes i et
eget underkapittel. Det gis eksempler på en rekke situasjoner der det kan
være uklart om lojalitetsplikt eller ytringsfrihet skal ha forrang, og kommisjonen
anbefaler nærmere rettslig avklaring av begrepet illojalitet, at fenomenet
«whistle blowing» lovreguleres og at det presiseres at offentlig ansatte
ikke kan pålegges taushetsplikt i strid med forslaget til Grl. § 100, 5. ledd, 2.
punktum.
Kommisjonen drøfter blasfemiparagrafen (strl. § 142), med særlig vekt på
dens tidligere begrunnelse, og ender med å foreslå bestemmelsen opphevet.
Under overskriften «demokratisk likhet» drøftes rettmessigheten av å begrense
ressurssterke gruppers ytringsfrihet for å sikre at det blir igjen tid og
rom for ytringer fra mindre sterke grupper. Dette var ett av flere argumenter
da Stortinget våren 1999 vedtok forbud mot «politisk reklame» i fjernsynet.
Kommisjonen mener andre mindre inngripende virkemidler bør utprøves
først, men er ellers delt i synet på om forbudet mot «politisk reklame» i fjernsyn
vil stå seg opp mot forslaget til ny Grl. § 100.
Drøftelsen av konflikten mellom ytringsfrihet og offentlige interesser innledes
med konflikten mellom ytringsfrihet og hensynet til rikets sikkerhet.
Kommisjonen gir først noen generelle merknader til problemstillingen, og
påpeker at begrensinger i ytringsfriheten av hensyn til rikets indre sikkerhet,
bare lar seg forsvare når aktuell, ikke imaginær, fare truer. Flertallet både kan
og må tåle mye fra revolusjonære grupperinger. Deretter drøftes en rekke
bestemmelser i straffeloven kap. 8 og 9, samt beredskapsloven, opp mot kommisjonens
grunnlovsforslag. I tilknytning til dette blir visse lovreformer anbefalt.
Under overskriften «offentlig sikkerhet, ro og orden» drøftes oppfordring
til straffbare handlinger, spredning av løgn, hat og motstand mot offentlig
myndighet og hatefulle ytringer mot og om utpekte grupper av befolkningen
(rasistiske ytringer). Kommisjonen uttaler at hatefulle ytringer representerer
et av de vanskeligste og mest kontroversielle områder i forbindelse med
ytringsfrihetens grenser. Det minnes om at friheten til å ytre seg i det
offentlige rom fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter
gjennom samtale og kritikk. For at offentligheten skal fungere på denne
måten, må de diskriminerende holdninger komme til uttrykk, for det er først
når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk. I prinsippet
er altså ytringsfrihet tenkt som et vern mot diskriminering. Kommisjonen
konkluderer med at straffeloven § 135 a, i dagens form, ikke er tilfredsstillende,
og at den noe tilfeldige oppramsing av forskjellige typer karakteristika
bør endres i overensstemmelse med det internasjonale regelverks
minimum. Kommisjonen mener Norge, med en rimelig våken offentlighet,
ikke behøver å gå lengre i retning av strafferettslige sanksjoner mot diskriminerende
ytringer enn det som er et godtatt internasjonalt minimum.
Markedsføring (reklame), pornografi og grove voldsskildringer drøftes
under overskriften «helse og moral». Det uttales at de sider ved reklamen som
går utover det rent informative i liten grad synes å angå de tre prosesser
ytringsfriheten skal verne, og at begrensinger derfor ofte vil la seg forsvare.
Kommisjonen er imidlertid kritisk til markedsføringslovens forbud mot reklame
som «er i strid med likeverdet mellom kjønnene», fordi hensynet bak er
klart politisk. Kommisjonen mener det framlagte grunnlovsforslaget bør lede
til en noe mer liberal pornografilovgivning, i tråd med forslaget fra Seksuallovbruddutvalget
(NOU 1997: 23). Fem sentrale argumenter mot pornografi
drøftes inngående.