«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 9 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 268
grunnloven. Hovedbestemmelsen om ytringsfrihet finnes i RF 2:1. 515 Her
heter det bl. a.:
«Varje medborgare er gentemot det allmänna tilförsäkrad
1. yttrandefrihet: frihet att i tal, skrift eller bild eller på annat sätt meddela
upplysningar samt uttrycka tankar, åsikter og känslor,
2. informationsfrihet: frihet at inhämta och mottaga upplysningar
samt att i övrigt taga del i andras yttranden,…»
RF 2:1 omhandler i utgangspunktet alle former for ytringer. Det følger av
bestemmelsen at de ytringer som omfattes av tryckfrihetsförordningen og
yttrandefrihetsgrundlagen faller utenfor RFs anvendelsesområde og er
dermed eksklusivt regulert i de to nevnte grunnlovene. Begrensninger etter
RF kan gjøres i lov eller forskrift, mens begrensningene etter YGL og TF må
følge av grunnlovene selv. Dette gir ytringsfriheten så langt den utøves i de
medier som omfattes av TF og YGL et stabilt vern i og med at endringer av
reglene da bare kan skje gjennom grunnlovsendring. Det er nettopp den omstendelige
endringsprosessen som gjør det riktig å omtale TF og YGL som
grunnlover, til tross for at de ellers i form framtrer som ordinære lover, bl. a.
mht. detaljeringsgrad.
Møtefrihet og demonstrasjonsfrihet er også vernet etter RF, jf. 2:1, 3. og 4.
pkt.
Tryckfrihetsforördningen verner som navnet tilsier trykt skrift, mens
yttrandefrihetsgrundlagen verner ytringer i visse andre medier, nærmere
bestemt offentlige fremstillinger i radio, TV, film, videogram og andre opptak
av rørlige bilder og lydopptak, jf. YGL 1:1. 516
Reguleringen i TF har vært mønster for reguleringen i YGL og de bygger
begge på visse grunnprinsipper. Dette er bl. a. forbud mot forhåndssensur,
etableringsfrihet, særlige regler om eksklusivt ansvar for ulovlige ytringer
(«ensamansvar»), meddelerfrihet og kildevern, spesielle straffebestemmelser
(dobbel straffbarhet og den såkalte «exklusivitetsgrundsatsen») og en egen
rettergangsordning.
Yttrandefrihetsgrundlagen ble vedtatt fordi det ble sett på som en konstitusjonell
brist at friheten til å ytre seg i andre medier enn trykt skrift ikke
hadde det samme vern som det trykte ord i en tid da nye medier spiller en
betydelig rolle for den frie meningsdannelsen. Yttrandefrihetsgrundlagen er
begrenset til å omfatte ytringer som formidles gjennom visse medier som
lovteknisk kan behandles på samme måte som trykte skrifter, dvs. ytringer
hvor en i etterkant har mulighet til enkelt og utvetydig å konstatere hva som
er ytret, og hvor de ansvarlige har mulighet til å øve kontroll over innholdet i
de ytringer han blir ansvarlig for. Til tross for sin ordlyd, som er meget generell,
omfatter altså YGL kun ytringer formidlet gjennom bestemte medier.
TF og YGL suppleres av en lov (1991:1559) betegnet tillämpninglagen.
Loven inneholder bl. a. visse utdypende bestemmelser knyttet til eiere og utgivere
av periodiske skrifter, utgivere av radioprogram, film og lydopptak, og
bestemmelser knyttet til rettergangen i ytringsfrihetssaker. Anvendelsesområdet
for TF og YGL dekker til en viss grad også medier som er utenlandske,
515.Det første sifferet angir kapittel, mens det andre paragraf, altså "Hvorfor ytringsfrihet"
i kapittel 2, paragraf 1.
516.For enkelhets skyld anvender grunnlovsteksten i fortsettelsen begrepene «radioprogram»,
«filmer» og «ljudupptagningar». Med radioprogram menes også program i TV, jf.
YGL 1:1, 3. ledd.