«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 8 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 253
Det er anført – særlig fra mediene selv – at kretsen av mulige suksessivt
ansvarlige ikke kan være den samme for sivilt ansvar og straffeansvar. Det
hevdes at dersom man gjør utgiver strafferettslig ansvarlig – gjennom bruk av
foretaksstraff, jf. strl. § 48 a – kan dette undergrave redaktørens uavhengige
stilling. For å unngå framtidig ansvar vil utgiver få behov for å føre kontroll
med redaktørens disposisjoner og eventuelt øve press mot redaksjonelle
avgjørelser. 493 Risikoen er derfor stor for at foretaksstraff vil motvirke det
arbeid som mediene selv, regjeringen og Stortingets flertall har nedlagt for å
styrke redaktørens uavhengighet i redigeringen i forhold til eierinteressene.
På den annen side har mediene hele tiden akseptert at utgiver kan inkluderes
blant de sivilrettslig ansvarlige, f. eks. ved at bedriften pålegges å bære
hovedtyngden i en erstatningssak. Det kan synes inkonsekvent at straff for
utgiver oppfattes som en større trussel mot det redaksjonelle eneansvar enn
erstatningsansvar for utgiver. Særlig gjelder dette dersom man antar at foretaksstraff
vil være en mindre økonomisk belastning enn erstatning. Mot dette
er det anført at selv om erstatningsbeløpene – målt i kroner – kan utgjøre mer
enn bøtene, er erstatning noe fundamentalt annet enn straff. Med en trussel
om straff hengende over sine hoder kan utgiverne med større tyngde legge
press på redaktørene.
Kommisjonen har forståelse for dette synspunktet, og vil legge til at foretaksstraff
er lite egnet i mediebedrifter der det finnes et redaksjonelt ansvar.
Foretaksstraff ble i første rekke innført for å ha en effektiv reaksjonsform i
saker der det kan være vanskelig å peke ut den personlig ansvarlige og/eller
der en straffereaksjon overfor en enkeltperson vil være utilstrekkelig fordi
foretaket har tjent store penger på det ulovlige forholdet, som ved ulovlig forurensning,
økonomisk kriminalitet og brudd på arbeidsmiljøbestemmelser.
Slike uklare ansvarsforhold vil sjelden foreligge når man har en ansvarlig
redaktør å forholde seg til, og den økonomiske gevinsten knyttet til ulovlige
ytringer vil normalt være beskjeden. Et annet hensyn bak foretaksstraffen –
nemlig å motivere foretakene til bedre internkontroll og skjerpede instrukser
– passer heller ikke for forholdet mellom utgiver og redaktør. Tvert om står
det klart i motstrid til de hensyn et eneansvar skal ivareta.
Med kommisjonens prinsipielle utgangspunkt om at ansvaret bør være
eksklusivt, dvs. at den utpekte bærer ansvaret alene, skulle spørsmålet om
ansvar for utgiver – enten det gjelder straff eller sivilt ansvar – bli av mindre
betydning i det man har eneansvarlig redaktør å holde seg til. Utgiver vil da
bare være aktuell som ansvarssubjekt i de antatt få tilfellene der redaktøren
glipper unna.
I større erstatningssaker etter ulovlige ytringer vil et eneansvar for redaktør
imidlertid kunne gi urimelige resultater – en gjennomsnitts redaktør vil
ikke kunne bære et økonomisk ansvar på flere millioner. Det synes derfor
rimelig med et unntak fra eneansvaret i slike sammenhenger slik at også den
utgiver som tjener penger på redaktørens virksomhet kan gjøres direkte ansvarlig.
Alternativt kunne man tenkt seg utgiver som den primært eneans-
492.Jf. her reglene i den danske medieansvarsloven som ikke pålegger redaktøren
primæransvaret for navngitte innlegg fra eksterne forfattere, se "Ansvarsregler m.m." i
kap. 9.3.7.
493.Jf. f. eks. Norsk Redaktørforenings årsberetning 1999 side 8. Det anføres bl. a. at foretaksstraff
var ment som en «reaksjonsform overfor foretak der det var vanskelig å finne
frem til den ansvarlige for et lovbrudd..(..).. I redaksjonelle sammenhenger vil det aldri
være vanskelig å finne frem til den ansvarlige – redaktøren – og dermed vil behovet for å
straffe foretaket minske».