«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 81
At det er en slik tendens eller press i en slik retning er sannsynligvis riktig, iallfall
for de tunge medier. Umiddelbart vil dette komme som et press fra
medieeierne, og da ikke i form av krav til innholdet, hvilket ville ha vært i strid
med anerkjente prinsipper for redaksjonell uavhengighet, men i form av krav
til økonomisk avkastning. Redaktøren blir ikke bare ansvarlig for hva som
står, men også for at det selger. Under dette press kan man så gli over til å
selge en annen vare enn den man solgte i utgangspunktet. Det utspill vi nylig
var vitne til fra politisk hold som gikk ut på at løssalgsavisene burde fratas
momsunntaket, demonstrerer tendensen og viser at noen mener man har
kommet langt ad denne vei.
Tendensen forsvares ofte med det velkjente argument med at markedet
virker demokratisk. Folk uttrykker sine ønsker ved å vise hva de er villige til
å betale for. Man må «kommunisere på mottagers premisser,» som det heter.
Det er altså et spørsmål om tilbud og etterspørsel, eller i kommunikasjonsteoretiske
termer, om forholdet mellom avsender og mottager. Men nå er det
ikke slik at folk uttrykker det de ønsker bare gjennom hva de betaler for. Å
hevde det er å desavuere publikum og abdisere fra det moralske ansvar. Folk
krever mer av dem som leder dem eller som informerer dem, enn at de appellerer
til deres mindre gode instinkter, og underholder dem med pikanterier
eller overdrivelser. 139 Dette er det moralske motargument. Men også i rent
økonomiske termer er det et tvilsomt postulat at den dynamiske faktor ligger
på etterspørselssiden. I den revitaliserte Schumpeter-tradisjon er postulatet
det motsatte: dynamikken ligger på tilbudssiden. 140 Det er i stor grad
avsender som definerer markedet. Konklusjonen må iallfall være at her rekker
ikke enkle argumenter.
Kommisjonen mener at kommersialiseringen av store deler av mediefeltet
er et problem. Der er kommet inn en økonomisk logikk som opprinnelig var
mindre fremtredende. Tradisjonelt var eierne mer interessert i det som kom
til uttrykk i mediene enn i hva de tjente på dem. Idag er det iallfall en tendens
til det motsatte. Det er en ironi i det forhold at iallfall en av faktorene bak
denne utvikling har vært den sterke frykt for «eiersensur». Man har simpelthen
ikke villet ha eiere som var påtrengende interesserte i det som kom
frem i mediene, også det av gode grunner. Men alternativet ble jo da lett eiere
mer interessert i profitt, for en interesse i foretagendet måtte de jo ha.
Situasjonen er ennå langt fra kritisk, idet det blant annet synes som det
finnes eiere med en viss interesse i å skape gode aviser, eller altså simpelthen
i å tjene ytringsfriheten. Uansett krever situasjonen årvåkenhet. Redaktørplakaten
sammen med utviklingen av journalistiske profesjonsnormer har sett
under ett vært en positiv motvekt. Når det gjelder debatten om moms på løssalgsavisene,
er det nok slik at den demonstrerer problemet. Men det er ennå
langt igjen til at dette er en rimelig eller nødvendig reform. Tvertimot er det
kommisjonens mening at momsfritaket bør opprettholdes fordi det (sammen
med andre støttetiltak) understreker mediesystemets preg av «public service».
Slike ordninger legger føringer og forpliktelser på systemet ut over eierinteressene:
– Det er lov å tjene penger på mediene, men da skal de også ta sitt
139.Sørbø, op. cit. side 51 siterer i denne sammenheng Arnold Eidslott: «Å delegere / sin
myndighet til mobben / for deretter å gjeninnsette den / på mobbens premisser det var
dette / det var dette som felte deg Pontius Pilatus». Fra diktet «Pilatus vasker sine
hender».
140.Referansen er til den østerriksk-amerikanske økonom Joseph A. Schumpeter. Sin teori
utviklet han først i boken Theorie der wirtschaftlichen Entwicklung, 1911. Han regnes i
dag som den moderne innovasjonsteoris far.