«Ytringsfrihed bør finde Sted»

More documents

Recommendations

Info

NOU 1999: 27 Kapittel 9 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 310 Europa som praktiserer den mest liberale filmkontrollen. Dette gir seg bl. a. utslag i at aldersgrenser ofte settes lavere enn i andre europeiske land. Kommunale myndigheter har imidlertid mulighet til å nekte å vise en film, til tross for at organet for filmsensur har godkjent filmen. Det har blitt uttrykt bekymring for de til tider vilkårlige avgjørelser kommunene her tar. I og med at Forfatningsrådet ikke har anledning til å vurdere det konstitusjonelle ved lover vedtatt før 1958, er det to gamle systemer med forhåndsautorisasjon som ikke har blitt prøvet opp imot art. 11. For det første forhåndssensur av publikasjoner for barn 606 og for det andre forhåndskontroll av utenlandske skrifter. Den siste formen for sensur er neppe forenlig med EMK art. 10, og vel heller ikke i tråd med EU-rettens krav om ikke-diskriminering, gitt at publikasjonen kommer fra et annet EØS-land. Publikasjoner kan bli beslaglagt eller på annen måte hindret i å bli distribuert i forkant av en full rettslig høring for å beskytte en rekke interesser, men i praksis skjer det sjelden. Den mest vanlige grunnen er beskyttelse av privatliv; de sivile domstoler har myndighet til å stoppe et angrep på fundamentale private interesser slik disse er nedfelt i Code Civil (art. 9). I en avgjørelse fra den sivile domstolen i Paris ble det uttalt at et slikt ekstremt inngrep bare kan gjøres når situasjonen for den krenkede ellers vil bli uholdbar. Politiet har myndighet til å foreta beslag (eller ødelegge plakater) når det mener den offentlige moral umiddelbart er truet. Denne myndigheten gjelder imidlertid ikke for bøker som er avlevert til nasjonalbiblioteket i overensstemmelse med reguleringer i «dépôt légal», og har navngitte forfattere og utgivere. 607 Som nevnt tidligere har forvaltningen myndighet til å beslaglegge enhver utenlandsk publikasjon som er forbudt etter art. 14 i presseloven fra 1881 og enhver publikasjon som høyst sannsynlig vil tilskynde til hat mot en gruppe pga. nasjonalitet, religion, etnisitet eller rase. 9.8.4 Kringkastingskonsesjon I 1982 ble det statlige monopol for kringkasting opphevet i Frankrike. Landet har i dag 7 nasjonale TV-kanaler, hvorav tre er private og fire er offentlige allmennkringkastere. Som nevnt tidligere har retten til å kringkaste blitt vurdert annerledes i forhold til grunnlovsvernet enn retten til å utgi aviser. Forholdet mellom kringkasting og grunnlovsvernet var imidlertid gjenstand for en utvikling i Forfatningsrådet på 80-tallet. Forfatningsrådet vurderte det først slik at retten til å kringkaste ikke hadde noen spesiell konstitusjonell status og at lovgivende myndighet derfor hadde full frihet på dette området, så lenge det ikke forelå diskriminering i strid med konstitusjonen. Å begrense retten til å kringkaste til selskaper som var såkalte «non-profit-making» var ikke problematisk i forhold til ikke-diskriminering, da kommersielle selskap var av en helt annen karakter. Et statlig monopol var m.a.o. ikke i strid med grunnloven. I en senere avgjørelse fra 1982 anerkjente imidlertid rådet retten til å kringkaste som en rett beskyttet av art. 11. Retten til å kringkaste kunne imidlertid begrenses av hensyn til andres rettigheter, offentlig orden og for å opprettholde et mangfold av ytringer. Forfatningsrådet har flere ganger uttalt at et system med administrativ autorisasjon for kringkastingsselskaper er fullt 606.Lov 16. juli 1949 med tillegg 4. januar 1969. 607.Straffeloven art. 290.
NOU 1999: 27 Kapittel 9 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 311 lovlig. Rådet har imidlertid lagt vekt på at organet som gir konsesjon må være uavhengig og ikke politisk styrt. Frankrike har altså et uavhengig organ, Conseil supérieur de l?Audiovisuel, som vurderer konsesjonssøknader og setter vilkår forbundet med konsesjon. Organet bidrar til å hindre at tildeling av konsesjon skjer vilkårlig. Det samme gjelder for kabel-TV. Forfatningsrådet uttalte i en avgjørelse fra 1986, vedrørende privatiseringen av den største TV-kanalen TF1, at konkurranse i seg selv ikke er et konstitusjonelt krav, men så lenge konkurranse gir pluralisme kan det rettferdiggjøres. Siden pluralisme kan forekomme innenfor offentlig sektor eller mellom private og offentlige sektor, er konkurranse i den siste formen bare en av mange former for pluralisme. Det er mottakerne av ytringene som står i fokus for vurderingene. Det er de som har krav på pluralisme, m.a.o. å få treffe sine valg på bredest mulig grunnlag uten at verken markedet eller staten treffer valget på vegne av dem. Forfatningsrådet uttrykte dermed skepsis til både ren markedsstyring og ren statsdrift av kringkastingen. 9.8.5 Informasjonskrav Retten til informasjon fra offentlige myndigheter har ikke konstitusjonelt vern, men er hjemlet i lov av 17. juli 1978. Retten gjelder enhver og er altså ikke som f. eks. i Tyskland begrenset kun til pressen. Retten til informasjon kan begrenses i en god del tilfeller hvor offentliggjørelse av innholdet f. eks. vil berøre statens og borgernes sikkerhet, forsvarshemmeligheter, statens utenrikspolitikk, taushetsplikt om personlige eller medisinske forhold eller kommersielle og industrielle saker og forestående domstolsbehandling. I Frankrike er det en egen organisasjon, Commision d?accès aux documents administatifs (CADA), som vurderer klager og problemer knyttet til innhenting av offentlig informasjon. De utgir en årlig rapport som er en god kilde til informasjon om hvordan systemet fungerer. Hvis en har fått avslag på innsyn og vil gå videre med saken, må en først be om en uttalelse fra CADA. Offentlige myndigheter etterkommer som regel CADAs uttalelse. Hvis en også etter dette er uenig i resultatet, kan en gå til de lokale forvaltningsdomstolene og be om at vedtaket omgjøres. Det har vært en rekke saker på dette området. Det ser imidlertid ut som om pressen ikke benytter seg av denne muligheten i særlig grad, trolig pga. den lange tiden det vil ta for eventuelt å få innsyn i dokumentet. 9.8.6 Infrastrukturkrav: Eierkonsentrasjon Konsentrasjon av eierskap i pressen er regulert gjennom en egen lov fra 1986. Loven ble henvist til Forfatningsrådet, som bekreftet at pluralisme i dagsaviser er et mål av konstitusjonell verdi, og kom til at en bestemmelse i loven som tillot større konsentrasjon enn tidligere var stridende mot konstitusjonen. Dette førte til at loven fikk et tillegg senere samme år. Loven forbyr oppkjøp og fusjoner av dagsaviser dersom det fører til kontroll med mer enn 30 % av opplaget på riksnivå. Siden begynnelsen av 80-tallet har det i Frankrike vært fem store selskap som dominerer markedet. Hersantgruppen eide f. eks. på begynnelsen av 90-tallet omkring 25 dagsaviser, et dusin ukeblader/ tidsskrifter, syv månedlige blader, i tillegg til omlag 80 radiostasjoner.
Page 1 and 2:
Norges offentlige utredninger 1999:
Page 3 and 4:
NOU 1999: 27 Kapittel 1 «Ytringsfr
Page 5 and 6:
Page 7 and 8:
Page 9 and 10:
Page 11 and 12:
Page 13 and 14:
Page 15 and 16:
Page 17 and 18:
Page 19 and 20:
Page 21 and 22:
Page 23 and 24:
Page 25 and 26:
Page 27 and 28:
Page 29 and 30:
Page 31 and 32:
Page 33 and 34:
Page 35 and 36:
Page 37 and 38:
Page 39 and 40:
Page 41 and 42:
Page 43 and 44:
Page 45 and 46:
Page 47 and 48:
Page 49 and 50:
Page 51 and 52:
Page 53 and 54:
Page 55 and 56:
Page 57 and 58:
Page 59 and 60:
Page 61 and 62:
Page 63 and 64:
Page 65 and 66:
Page 67 and 68:
Page 69 and 70:
Page 71 and 72:
Page 73 and 74:
Page 75 and 76:
Page 77 and 78:
Page 79 and 80:
Page 81 and 82:
Page 83 and 84:
Page 85 and 86:
Page 87 and 88:
Page 89 and 90:
Page 91 and 92:
Page 93 and 94:
Page 95 and 96:
Page 97 and 98:
Page 99 and 100:
Page 101 and 102:
Page 103 and 104:
Page 105 and 106:
Page 107 and 108:
Page 109 and 110:
Page 111 and 112:
Page 113 and 114:
Page 115 and 116:
Page 117 and 118:
Page 119 and 120:
Page 121 and 122:
Page 123 and 124:
Page 125 and 126:
Page 127 and 128:
Page 129 and 130:
Page 131 and 132:
Page 133 and 134:
Page 135 and 136:
Page 137 and 138:
Page 139 and 140:
Page 141 and 142:
Page 143 and 144:
Page 145 and 146:
Page 147 and 148:
Page 149 and 150:
Page 151 and 152:
Page 153 and 154:
Page 155 and 156:
Page 157 and 158:
Page 159 and 160:
Page 161 and 162:
Page 163 and 164:
Page 165 and 166:
Page 167 and 168:
Page 169 and 170:
Page 171 and 172:
Page 173 and 174:
Page 175 and 176:
Page 177 and 178:
Page 179 and 180:
Page 181 and 182:
Page 183 and 184:
Page 185 and 186:
Page 187 and 188:
Page 189 and 190:
Page 191 and 192:
Page 193 and 194:
Page 195 and 196:
Page 197 and 198:
Page 199 and 200:
Page 201 and 202:
Page 203 and 204:
Page 205 and 206:
Page 207 and 208:
Page 209 and 210:
Page 211 and 212:
Page 213 and 214:
Page 215 and 216:
Page 217 and 218:
Page 219 and 220:
Page 221 and 222:
Page 223 and 224:
Page 225 and 226:
Page 227 and 228:
Page 229 and 230:
Page 231 and 232:
Page 233 and 234:
Page 235 and 236:
Page 237 and 238:
Page 239 and 240:
Page 241 and 242:
Page 243 and 244:
Page 245 and 246:
Page 247 and 248:
Page 249 and 250:
Page 251 and 252:
Page 253 and 254:
Page 255 and 256:
Page 257 and 258:
Page 259 and 260: NOU 1999: 27 Kapittel 8 «Ytringsfr
Page 309: NOU 1999: 27 Kapittel 9 «Ytringsfr
Page 329 and 330: NOU 1999: 27 Kapittel 10 «Ytringsf
Page 355 and 356: NOU 1999: 27 Vedlegg 1 «Ytringsfri
Page 361 and 362:
NOU 1999: 27 Vedlegg 1 «Ytringsfri
Page 363 and 364:
Page 365 and 366:
Page 367 and 368:
Page 369 and 370:
Page 371 and 372:
Page 373 and 374:
Page 375 and 376:
Page 377 and 378:
Page 379 and 380:
Page 381 and 382:
Page 383 and 384:
Page 385 and 386:
Page 387 and 388:
Page 389 and 390:
Page 391 and 392:
show all

«Ytringsfrihed bør finde Sted»

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?