«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 186
nomgåelsen utdyper dessuten de mer prinsipielle motsetninger i spørsmålet
om grunnlovsmessighet.
I Regjeringens proposisjon er det for det første lagt vekt på at adgang til «å
reklamere for livssyn eller politisk budskap vil kunne føre til at kapitalsterke
grupperinger får større mulighet enn andre til å markedsføre sine synspunkter...»,
slik vi så i det ovenstående underkapitel. Det er videre lagt vekt på at
fjernsynet som medium har sterk gjennomslagskraft, at «reklame for livssyn
og politikk» kan være støtende for mange mennesker, at slike innslag om politiske
spørsmål kan bidra til å utvikle en uheldig politisk debattform med skjevt
bilde av kompliserte spørsmål, og at det altså ikke nødvendigvis tilfører noe
positivt til den offentlige debatt.
Når det gjelder de positive argumenter for et forbud, har kommisjonen et
noe annet syn enn regjeringen når det gjelder tyngden i de forskjellige argumenter.
Det vil således ha fremgått av foregående underkapitel at man ikke
legger stor vekt på argumentet med fordel for de kapitalsterke. Hensynet til
den demokratiske likhet bør fortrinnsvis møtes på annen måte enn å begrense
de rikes ytringsmulighet. Den skepsis mot «politisk reklame» som finnes i
kommisjonen tar for det første sitt utgangspunkt i ytringsfrihetens begrunnelse,
og for det annet i at «politisk reklame» i fjernsynet vil tendere mot korte
enkle budskap som kan slå over i manipulasjon.
Ifølge begrunnelsen i hensynet til demokrati, sannhetssøken og fri meningsdannelse
kan ikke alle typer ytringer ha like sterkt vern. Jo mindre viktig
ytringen er i forhold til de nevnte hensyn, jo mindre vern har den krav på. Det
gjelder særlig manipulerende ytringer som etter sin art er umyndiggjørende.
Det kritiske poeng i denne sammenheng er altså ikke at «politisk reklame»
blir betalt gjennom markedet, men at «politisk reklame» i vekslende grad og
på forskjellige måter vil kunne falle inn under kategorien for ytringer som representerer
en krenkelse av individets fri meningsdannelse i klasse med indoktrinerende
statlig propaganda og ideologisk hjernevask, eller med mye av det
vi vanligvis forbinder med reklame. Det kan også være grunn til å tro at det
blir kommersielle reklamebyråer og PR-eksperter eller «informatører» som
blir de store vinnere om fjernsynsreklamen slippes løs.
Det har vært hevdet at forbudet er for tilfeldig. Ved å forby «politisk reklame»
i fjernsynet, men ikke i radioen, behandler man to like tilfeller ulikt, og
det er i strid med allment godtatte normer såvel av etisk som av mer teknisk
lovgivningsmessig karakter. Mot dette kan det imidlertid hevdes at det er en
moralsk relevant forskjell hvis det bare i det ene av de ellers like tilfeller vil
være praktisk mulig å forhindre det nskede. Man kan ikke avstå fra å forhindre
visse uheldige tilstand Er fo man ikke kan forhindre alle. Selv om «politisk
reklame» i fjernsynet kanskje ikke i seg selv vil representere noen stor trussel
mot karakteren av den politiske samtale, representerer et forbud en markering
av et ideal, nemlig idealet om en offentlig samtale som er mer herredømmefri,
mer likeverdig og mer orientert om gode grunner enn den kommunikasjon
som er preget av manipulasjon eller agitasjon eller strategiske ytringer.
Og man bør ikke la en slik anledning til å markere et ideal gå fra seg.
Argumentene for å tillate «politisk reklame» i fjernsynet er for det første
det klassiske ytringsfrihetsargument. Selv om ikke alle typer ytringer, ut fra
ytringsfrihetens begrunnelse, har et like sterkt krav på vern, må man ha store
marginer for uønskede ytringer. Det betyr at hvis man først har kanaler der
det er åpnet for innslag som ytreren selv betaler for, skal det meget sterke
argumenter til for å forby visse typer ytringer. Det å tåle i og for seg uønskede