«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 2 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 28
Det viktige prinsipielle skille mellom ytringer i det offentlige rom versus private
ytringer står imidlertid fremdeles ved lag.
Forestillingen om ytringsfrihet og muligheten for at den skal realiseres
etter intensjonen forutsetter et slikt skille mellom ytringer i det offentlige rom
versus ytringer i det private rom. Det er selve skillet som konstituerer friheten.
Eller vi kan si at de to sfærer, den private og den offentlige, representerer
hver sin form for frihet – fra henholdsvis ytre og indre kontroll eller
tvang. Slik kan de konstituere hverandres karakteristiske frihet ved nettopp å
være adskilte og samtidig ved at de begge er tilgjengelige for den enkelte. 29
Det motsatte prinsipp er det vi kaller «totalitarisme», som er karakterisert ved
at kollektivets organ, det offentlige, i prinsippet har kontroll med privatlivet.
Det er av avgjørende betydning at det nevnte skille nedfelles i regelverk og
praksis.
Den private sfære, eller intimsfæren, er sfæren der man omgås med dem
man kjenner som personer. Den er, og bør være, en frihetssfære i den forstand
at den i omfattende grad er beskyttet mot reguleringer og inngrep fra det
offentlige. Det innebærer blant annet en relativ frihet til å injuriere uten at det
offentlige griper inn, men samtidig innebærer det altså en mangel på offentlig
beskyttelse mot å bli injuriert.
Privatsfæren er, og bør være, en frihetssfære også i den forstand at den er
beskyttet mot innsyn såvel fra det offentlige som fra offentligheten. Disse to friheter,
mot inngrep og innsyn, er en forutsetning for dannelsesprosessen og
identitetsutviklingen frem mot det myndige menneske. Dannelsesprosessen
vil ikke kunne fylle dette myndiggjøringsformål om man ikke var sikker på at
man ikke ble overvåket av det offentlige slik det i prinsippet skjer i de lukkede
samfunn. Man kan bare utvikles som menneske ved at man har et rom der
man kan føle seg fri fra å måtte stå til ansvar for hva man gjør eller sier overfor
ytre, ukjente kontrollører. Den offentlige samtale i et fritt samfunn har sitt
utgangspunkt i slike fri og utvungne prosesser, den springer frem fra den
beskyttede privatsfære.
Det har vært en tendens i retning av å bygge ned beskyttelsen av privatlivet,
både når det gjelder inngrep fra det offentlige og innsyn fra
offentligheten. Det kan være gode grunner for å regulere beskyttelsen i begge
tilfelle, f. eks. når det gjelder barnevern eller beskyttelse mot vold innenfor
familien, eller når det gjelder visse deler av særlig offentlige personers mer
private anliggender. Adskillig mer betenkelig er utviklingen av den offentlige
registrering, ikke minst når det gjelder tendensen til å koble forskjellige
dataarkiver. Her kan det nesten se ut som vi glir dumsnille inn i «the brave
new world» (kfr. "Privatlivets fred" i kap. 6.2.2 Privatlivets fred). I den grad
disse utviklingstrekk reflekterer en manglende forståelse for skillets fundamentale
viktighet, er det grunn til å reagere. Skillet mellom den private og den
offentlige sfære må opprettholdes både på grunn av en rett til privatliv og for
å opprettholde en basis for fri offentlig samtale. 30 Spesielt i ytringsfrihetssam-
29. Opprinnelig var den offentlige sfære ikke tilgjengelig for kvinner. Helt sentralt i kvinneemansipasjonen
var nettopp å tilkjempe seg adgang til den offentlige sfære.
30. Wolland og Øvrum mener «sfære»-modellen er uheldig idet det er så mange unntak «som
lenge har vært akseptert» når det gjelder å gripe inn i privatsfæren. Steingrim Wolland og
Rolf Øvrum: Budbringerens Dilemma, Institutt for journalistikk 1992, side 184. At
inngrep i stadig større grad er, som påpekt ovenfor, akseptert, er riktig. Vi vil imidlertid
holde fast ved «sfære»-modellen idet vi skiller prinsipielt mellom beskyttelse av privatsfæren,
«privatlivets fred», og beskyttelse av enkeltpersonen, det egentlige «personvern»
(kfr. den følgende tekst). Skillet er ikke minst viktig i ytringsfrihetssammenheng.