«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 9 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 302
reklame selv om partiene får tildelt sendetiden gratis. Systemet minner mer
om det britiske «Party Election Broadcasts». Partiene er fullt ut redaksjonelt
ansvarlige for sin egen reklame, noe det opplyses om før sending. Kringkastingsselskapene
er pålagt å tildele fri sendetid til alle partier som står for valg,
dette for å sikre sjanselikheten. Sendetiden er derimot avhengig av partienes
størrelse.
I lys av art. 5 er det lettere å sette nøytrale restriksjoner i forhold til tid,
sted og måten et budskap blir formidlet på enn å totalforby ytringer.
Tyskland har også en egen bestemmelse om forsamlingsfrihet i
grunnloven, jf. art. 8.
Vest-Tyskland inkorporerte EMK i 1952, og da Tyskland igjen ble samlet,
ble konvensjonen også gjeldende for det tidligere Øst-Tyskland. EMK har status
som føderal lov og har forrang fremfor alle länder-lover (delstatslover).
Forfatningsdomstolen har slått fast at grunnlovens bestemmelser om grunnleggende
friheter- og rettigheter skal tolkes i lys av konvensjonen og det ses
hen til domstolen i Strasbourgs praksis ved denne tolkningen.
Friheten til presse, radio og TV har vært gjenstand for en rekke saker ved
Forfatningsdomstolen. Det foreligger derfor avgjørelser om bl. a. massemedias
rett til å beskytte kilder, m.a.o. retten til taushet, og retten til selv å velge
innholdet i kringkastingssendingene uten innblanding av offentlige myndigheter,
med mindre dette støter mot andre fundamentale rettigheter. Samtidig
må allmennkringkasterne være representative for alle interesser i samfunnet
(se nedenfor om kringkastingskonsesjon).
9.7.2 Særlig om politiske partier
Art. 21 i den tyske grunnloven omhandler politiske partier. 1. ledd fremhever
at politiske partier skal delta i formingen av folkets politiske holdninger og at
de skal kunne etableres fritt. I 2. ledd heter det at politiske partier kan kjennes
ukonstitusjonelle av Forfatningsdomstolen dersom partiets formål, eller adferden
til partiets tilhengere, viser at man søker å oppheve statens frie demokratiske
grunnlag eller truer (Vest-)Tysklands eksistens. 588
Tyskland har en tilsvarende bestemmelse for andre organisasjoner i art. 9
(2), og i art. 5 (3) heter det at den akademiske frihet ikke er løst fra lojalitet til
konstitusjonen.
Forfatningsdomstolen har avsagt to dommer etter art. 21 (2). Den første
saken fra 1952 gjaldt forbudet mot det Sozialistische Reichspartei (SRP), en
nynazistisk organisasjon. I dommen er det ingen referanse til art. 5 – den juridiske
argumentasjonen konsentrerte seg kun rundt den konstitusjonelle statusen
til partiet etter art. 21. Men retten observerte at de konstante
forhånelsene av det tyske demokratiske partisystemet lå langt fra den konstitusjonelt
beskyttede ytringsfriheten. Forholdet mellom ytringsfriheten og
domstolens rett til å forby totalitære partier ble derimot grundig vurdert i
saken mot Kommunistpartiet i 1956. Partiet argumenterte for at art. 21 (2) var
uforenlig med art. 5 og fundamentale prinsipper i en liberal konstitusjon. Bl. a.
mente partiet at agitasjonen for marxisme var særlig beskyttet av tredje ledd i
art. 5 som sier at forskning og undervisning er fri. Forfatningsdomstolen kom
588.Art. 21 (2): Parteien, die nach ihren Zielen oder nach dem Verhalten ihrer Anhänger
darauf ausgehen, die freiheitliche demokratische Grundordning zu beeinträchtigen oder
zu beseitigen oder den Bestand der Bundesrepublik Deutschland zu gefährden, sind verfassungswidrig.
Über die Frage der Verfassungswidrigkeit entscheidet das Bundesverfassungsgeericht.