«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 87
Den nye interesse for kollektive identiteter er ikke noe spesielt norsk
fenomen. Den synes å henge sammen med de internasjonale kulturelle og sosiale
endringer som gjerne kalles «globalisering» som samtidig forener verden
og bryter den opp. De nasjonale identiteter knyttet til de politiske strukturer
svekkes, mens identiteter knyttet til etnisitet og religion relativt uavhengig av
de politiske strukturer, styrkes. Samtidig har flere av de vestlige land, blant
dem Norge, fått en innvandring av mennesker med annen etnisk og religiøs
bakgrunn. Det vil si at de er blitt multikulturelle på en måte som ikke lenger
lar seg overse, eller som tvinger frem en endret politisk holdning.
I en diskusjon med filosofen Charles Taylor har Jürgen Habermas reflektert
over problematikken med utgangspunkt i sine arbeider om kommunikasjon,
rettigheter, demokrati og den offentlige sfæres karakter. I et system av
individuelle rettigheter, sier han, må vi ta hensyn til at «forskjeller i økende
grad må bli sett som kontekst-sensitive hvis rettighetssystemet skal bli realisert
på en demokratisk måte … individets integritet kan ikke bli sikret hvis man
ikke samtidig beskytter den felles erfaring og det livsmiljø som personene er
blitt sosialisert i, og som har formet hans eller hennes identitet … Individuell
identitet er dialektisk knyttet til kollektive identiteter og kan bare bli beskyttet
i et kulturelt nettverk som ikke reguleres eller invaderes av private eller
offentlige interesser.» Men for at forskjellige kulturelle former skal kunne
sameksistere på en fredelig måte, forutsettes «en velfungerende offentlig
sfære innenfor et utviklet sivilt samfunn med åpne kommunikasjonsstrukturer
som tillater og fremmer debatter som leder til forståelse for individuelle og
kollektive identiteter». Men det betyr igjen at det må være noen grunnleggende
rettigheter som ikke kan bli tilsidesatt av en rett til en spesiell identitet.
– Noe må være felles, og denne nødvendige fellesforståelse kan bare
skapes gjennom åpen debatt med rom for kulturkritikk, ikke ved reguleringer
som hindrer kommunikasjonen. 154
Inspirert av Habermas har Nils Oskal formulert det på denne måten: En
sameksistens med likverdighet mellom ulike kulturelle fellesskap forutsetter
at de ulike borgerne anerkjennes gjensidig som medlemmer av kulturelle fellesskap
integrert gjennom ulike begreper om det gode liv .... På den måten
forestiller en seg en felles politisk kultur som hvelver seg over de ulike kulturelle
fellesskapene, og som sikrer enhet og stabilitet tvers gjennom det
konkurrerende mangfoldet av kulturfellesskap. 155
Det som må understrekes i denne sammenheng er at det ikke er noen
motsetning mellom en velfungerende lokal offentlighet for den aktuelle kulturelle
«minoritet» på den ene side, og integreringen i det større samfunn,
eller i den felles politiske kultur, på den annen. Den historiske erfaring går
snarere i motsatt retning, det er ved å kunne utvikle sin egen kollektive
«minoritets»-identitet at grunnlaget for deltagelse i den større offentlighet
etableres.
Samtidig er det viktig at de som tilhører kulturelle minoritetsgrupper
anerkjennes og ses på som individer. En diskriminerende holdning vil ofte
være karakterisert nettopp ved at man ikke ser enkeltindividene i gruppen
153.Gerald Doppelt: «Is there a Multicultural Liberalism?» Inquiry 41, side 223. Kfr. også diskusjonen
om «blasfemi» "Blasfemi" i kap. 6.2.4.2, og «hatefulle ytringer»i "Hatefulle
ytringer («rasismeparagrafen»)" i kap. 6.3.3.4, som tar opp tilsvarende problematikk.
154.Jürgen Habermas: «Struggles for Recognition in the Democratic Constitutional State» i
Amy Gutman (ed.): Multiculturalism. Examining the Politics of Recognition, Princeton
University Press, 1994, side 116.
155.Op. cit. side 157-158.