«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 143
eller informasjoner om privatlivet. (I "Offentliggjøring av det private" i kap.
6.2.2.3 skal vi se på offentlighetens innsyn eller offentliggjøringen av det private.)
Her gjelder det altså ikke det offentliges adgang til regulerende inngrep
i privatsfæren generelt, men begrensninger i det offentliges, (eller enkelte
andre privates) innsyn i privatlivet. Den norske grunnlov har ingen generell
bestemmelse om vern av privatlivets fred av samme art som EMK art. 8 (første
punktum referert ovenfor). Grunnloven § 102 forbyr imidlertid «Hus-Inkvisitioner».
Forbud mot å åpne andres brev, mot romavlytting og annen skjult
overvåkning og de mange regler rundt behandling av personopplysninger
henter også sin begrunnelse i ønsket om å beskytte den private sfære mot innsyn.
Alt dette er regler som først og fremst er ment å beskytte den borgerlige
privatsfære mot staten. Tradisjonelt sett ble staten ansett for å representere
den største trussel mot privatlivet.
Problemet er ikke blitt mindre i dag. Tvert i mot er det blitt aktualisert i
ytrings- eller informasjonsfrihetssammenheng ved utviklingen av den elektroniske
databehandling. Denne har ført til at det er blitt så meget lettere å
samle inn personopplysninger, vi etterlater etterhvert en utrolig mengde elektroniske
spor. Enda viktigere er det at det er blitt så lett å koble disse sporene
og derved systematisk å bygge opp informasjoner om den enkelte. Tidligere
kunne den registrerte ha en viss oversikt over hvilke personlige opplysninger
man ga fra seg eller som var åpnet tilgjengelige for registrering. Man kunne
også ha en viss oversikt over hvem som satt med personopplysninger om en
selv, og for hvilke formål de var registrert. I dag er dette i praksis vanskelig,
for ikke å si – umulig, både fordi det foregår så mye registrering og på grunn
av den nye teknologis muligheter for å behandle opplysningene. Muligheten
for systematisk sammenstilling av opplysninger kan gi informasjoner om den
enkelte person langt ut over det denne kan kontrollere. Det vil si at registreringen
kan få en slags overvåkningskarakter. Teknologien har muliggjort og
ført oss et stykke på veien mot et storebror-ser-deg-samfunn. I The Economist
ble dette tatt opp på lederplass i mai 1999. Konklusjonen var: «In the future,
nobody will know for certain who knows what about them. That will be uncomfortable.
But the best advice may be: get used to it». 249
Den skisserte utvikling har ført til forskjellige mottiltak for å sikre en rimelig
grad av personvern. Det viktigste er opprettelsen av Datatilsynet, og, nå til
slutt, forslaget til en ny lov om behandling av personopplysninger (kfr. nedenfor).
Kommisjonen vil på bakgrunn av nødvendigheten av å opprettholde en
«fri» privatsfære, understreke nødvendigheten av spesiell årvåkenhet på dette
område.
Registrering av persondata foretas for det første av det offentlige. Det vil
være opplysninger innsamlet med tanke på kontroll av en eller annen art. Det
meste av dette gjelder i utgangspunktet helt legitime kontroll- og forvaltningsbehov
fra det offentliges side, slik som inntektsforhold, eller opplysninger for
statistisk bruk der forutsetningen er at det nettopp ikke skal offentliggjøres.
Når det gjelder offentlige registre, vil disse ofte være hjemlet i egne lover for
det spesifikke formål innsamlingen skal tjene. Normalt vil den registrerte
være oppmerksom på hvilke opplysninger det offentlige har, og det vil være
adgang til å korrigere for feil. Denne type innsikt og mulighet for korrigering
249.The Economist May 1st-7th 1999, side 14. Et spesielt problem er også oppstått ved
muligheten for å kartlegge den enkeltes genetiske kode. Det vil si at det finnes en ny type
personopplysninger som i en viss forstand kan gå den personlige integritet meget nær og
som ved registrering åpner for nye og meget alvorlige former for misbruk.