«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 10 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 331
terne" i kap. 4.2.4. I dette bildet hører imidlertid med at den enkelte – på annet
grunnlag – kan ha større eller mindre krav på å få bruke kanaler – særlig
kanaler som eies eller disponeres av stat og/eller kommune. Den negative friheten
gir heller ikke krav på et publikum – kun frihet til å forsøke å oppnå et
publikum.
Med informasjonsfrihet menes frihet til å motta opplysninger, ideer og
budskap som kilden frivillig gir fra seg, eller i alle fall ikke er uvillig til å meddele.
Herunder hører også friheten til å søke, oppbevare og bearbeide opplysninger,
ideer og budskap. Også informasjonsfriheten er en «negativ frihet»
idet den ikke gir krav på tilgang til ytringer utover det andre er villig til å avgi,
eller som på annen måte er allment tilgjengelig. Den «positive» siden av dette
(informasjonskravet) reguleres i 5. ledd.
Vi antar at inngrep i informasjonsfriheten i første rekke kan være aktuelt
når kilden (den originære ytrer) ikke er underlagt norsk jurisdiksjon, dvs. når
inngrepet ikke effektivt kan rettes inn mot noens klassiske ytringsfrihet. Sagt
med andre ord vil inngrep i informasjonsfriheten særlig være aktuelt som et
tiltak mot utenlandske ytringer som ville vært ulovlige om de hadde vært meddelt
fra norsk territorium, jf. noen merknader om dette i "Nasjonal lovgivning i
et globalt informasjonssamfunn" i kap. 6.1.2. Normalt vil det være vanskeligere
å forsvare et inngrep i informasjonsfriheten enn et inngrep i den klassiske
ytringsfriheten – det er f. eks. lettere å forsvare et forbud mot å reklamere for
tobakk enn å forsvare et forbud mot å motta slike annonser f. eks. gjennom
utenlandske tidsskrift.
Retten til taushet har betydning for meningsfriheten, for såvidt som rettslig
pålegg om å uttale seg må la seg forsvare i forhold til «individets frie meningsdannelse».
Det tilsier f. eks. at ingen kan pålegges ansvar fordi man nekter å
fremsi trosbekjennelser i strid med egen overbevisning. Retten til å holde tilbake
faktiske opplysninger vil etter forholdene bli fanget opp av sannhetsbegrunnelsen
og demokratibegrunnelsen, jf. her at kildevern og anonymitetsrett
kan være nødvendig for å bringe fram opplysninger av allmenn interesse og
betydning, se nærmere "Kanalvokterne" i kap. 4.2.4 og "Lovgivningsbehov" i
8.1.4. I mange andre sammenhenger (som f. eks. vitneplikten) må det antas at
spørsmålet om retten til å holde tilbake faktisk informasjon ikke vil være et
spørsmål som griper vesentlig inn i ytringsfriheten (jf. de tre begrunnelsene
som drøftes nedenfor).
Med «ingen» menes i utgangspunktet både fysiske og juridiske personer.
Det gjøres ikke forskjell på myndige og umyndige, personer med og uten
norsk statsborgerskap, eller personer med eller uten opphold i riket. For
rettssubjekter utenfor norsk jurisdiksjon får bestemmelsen likevel begrenset
betydning. Dette generelle ikke-diskriminerende utgangspunkt hindrer ikke
at man i den konkrete sak – etter en analyse av ytringsfrihetens begrunnelser
– kan komme til at f. eks. juridiske personer unntaksvis vil stå i en noe annen
stilling enn fysiske personer fordi begrunnelsen «individets frie meningsdannelse»
i første rekke omfatter sistnevnte gruppe. Tilsvarende kan gjelde for
mindreårige.
Bestemmelsen i 2. ledd markerer borgernes vern mot offentlige inngrep.
Det framkommer gjennom kravet i 2. pkt. om at ansvar må bygge på lov, se
under "Annet punktum" i kap. 10.3.3.2. Offentlige inngrep foreligger både når
staten regulerer forholdet mellom stat og individ og når staten regulerer forholdet
mellom private rettssubjekter. Forslaget dekker dermed både strafferettslige
og sivilrettslige reaksjoner og sanksjoner – typisk fengsel, bøter,
erstatning, mortifikasjon, oppreisning og rettighetstap. Vårt forslag går gjen-