«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 163
I denne saken ble læren fra Strasbourg om skillet mellom fakta og vurderinger
presentert for Høyesterett. Førstevoterende dommer Schei uttalte imidlertid
at «anførselen om at de aktuelle utsagn ikke kan mortifiseres fordi de inneholder
subjektive vurderinger som ikke kan være gjenstand for sannhetsbevis,
finner jeg uholdbar. Utsagnene gjelder blant annet beskyldninger om bevisst
løgn, motiver som er lite beskyttelsesverdige, og skadehensikt overfor
politiet. Denne type utsagn kan det i prinsippet føres sannhetsbevis for».
De tapende polititillitsmennene har brakt saken inn for menneskerettighetsorganene
i Strasbourg. 295 Menneskerettighetskommisjonen kom i en
enstemmig uttalelse 9. september 1998 til at det forelå brudd på art. 10. Man
tok ikke direkte stilling til klassifisering av utsagnene som facts eller value
judgements, men uttalte bl. a.: »...the applicants [dvs. Nilsen/Johnsen] provided
an objectively understandable explanation for their choice of words in
the impugned statements which, moreover, were scarcely susceptible of proof»
[vår utheving]. Dette kan tolkes i retning av at utsagnene i Strasbourg ble oppfattet
som value judgements mer enn som facts, og står i motsetning til dommer
Scheis utsagn om bevismuligheten.
Vi går ikke i detaljer her fordi vi har meninger om selve saken, men for å
vise at sorteringen av utsagn som enten faktiske påstander eller vurderinger
er vanskelig. Og at norsk rett i utgangspunktet ikke har tatt dette skillet
innover seg, men står fast ved at beskyldninger skal bevises, enten dette
gjelder rene kjensgjerninger eller mer subjektive deduksjoner fra et faktisk
forhold.
På ett område anerkjenner imidlertid også norsk rett at visse subjektive
karakteristikker kan tillates, men da under den strenge forutsetning at fullstendige
og sanne premisser følger med samtidig.
Hos Bratholm/Andenæs side 151 er dette unntaket omtalt under overskriften
«usanne karakteristikker – sanne premisser». Overskriften viser i og
for seg at dette ikke dreier seg om læren fra EMK, som jo har som forutsetning
at karakteristikker (vurderinger) verken er sanne eller usanne, men subjektive.
Den norske læren skriver seg fra dommen i Rt. 1939/507 (dissens 4-
3). 296 En bakeriansatt ble av en tidligere kollega omtalt som ukollegial og usolidarisk
pga sin oppførsel under en arbeidskonflikt. Kollegaen ble frifunnet
fordi han hadde «gitt en klar, fullstendig og sannferdig fremstilling av den
måte hvorpå A optrådte i 1921, slik at tilhørerne hadde full anledning til å gjøre
291.EMD De Haes and Gijsels v Belgia, dom 24. februar 1997, avsnitt 47 og EMD Oberschlick
(No 2) v Østerrike, dom 1. juli 1997, avsnitt 33.
292.EMD De Haes and Gijsels avsnitt 46).
293.Johs. Andenæs og Anders Bratholm: Spesiell strafferett, Utvalgte emner, 2. utg. 1990.
294.I rettspraksis finnes flere saker der man ha vært i tvil om et skjellsord er mer enn en
forhånelse, dvs. om det også ligger inne en påstand om et faktisk forhold. Mange
skjellsord har et etymologisk opphav som strengt språklig også gjør dem til beskyldninger,
f. eks. idiot, som vel på gresk betyr en som ikke er interessert i politikk. Det er
avgjort at følgende skjellsord kun er forhånelser: «undermåler», «schizofrene kvinnfolk»
(Rt 1984/1160) og «idiot» (Rt 1966/157).
295.Saken er pr i dag (august 1999) ikke avsluttet ved Domstolen. Det er ventet dom i løpet
av høsten 1999.
296.Det kan også vises til Skeie (TfR 1904/207) som omtalte læren som et gammelt norsk
prinsipp, bl. a. under henvisning til en dom fra Kristiania meddomsrett 1899. Tiltalte
hadde i vitners nærvær sagt at «fru L er en hore». Fru L ble fornærmet og sa at det var
galt. Da la tiltalte til: «Jo, De er en hore naar De sidder og drikker med mandfolk». Mannen
ble frifunnet fordi premissene for hans vurdering fulgte med.