«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 2 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 30
soner må finne seg i. 34 Det kan kanskje være grunn til å være strengere (enn
man nå er) når det gjelder «privatlivets fred», mens man bør være rimelig liberal
når det gjelder personvernet (Kfr. "Ytringsfrihet i konflikt med individuelle
interesser" i kap. 6.2. Ytringsfrihet i konflikt med individuelle interesser).
De grunnleggende argumenter for ytringsfrihet slik de er gjennomgått
ovenfor, forutsetter et institusjonalisert offentlig rom relativt uavhengig av den
private sfære, et rom der man fritt kan la seg informere og der den offentlige
samtale kan foregå. En slik «borgerlig offentlighet» er ikke, som Jürgen Habermas
minner oss om, en selvfølge, men et institusjonelt system formet i en
historisk prosess. 35 Vi skal komme tilbake til linjene i denne prosess. I denne
omgang understreker vi bare at den særegne frihet i det offentlige rom
betinger visse reguleringer i forhold til privatsfærens relative mangel på slike.
«Misbruk» av ytringsfriheten har således relativt større konsekvenser om den
finner sted i det offentlige rom. Den alminnelige lovgivning følger også på
flere områder opp Grunnlovens konsentrasjon om de offentliggjorte ytringer.
Den såkalte «rasismeparagraf» i straffeloven (§ 135 a) er f. eks. eksplisitt begrenset
til ytringer som er fremsatt offentlig. 36 Skillet mellom private og
offentlige ytringer bør opprettholdes og tydeliggjøres.
Problemet med offentliggjøring er for det første at om ytringer skal
offentliggjøres, kreves det adgang til kanalene ut til det offentlige rom. Det
sier seg selv at alle kan ikke informere eller diskutere med alle. Det anarki
eller den kakofoni som da vil oppstå, vil true friheten like mye som en totalitær
kontroll. For at man skal kunne informere seg på en rimelig god måte og for
at den offentlige samtale skal kunne tjene bruken av den felles fornuft,
utviklingen av det myndige menneske og den demokratiske prosess kreves
det et velstrukturert institusjonelt system. Det kreves blant annet kanaler ut til
offentligheten eller «medier» i vid forstand (kfr. "Kanalene ut til det offentlige
rom" i kap. 4.2.3).
Vi kan kanskje sammenligne det offentlige rom med et teater, eller snarere,
med mange teatre, men innenfor et system der det også er ønskelig med
en hovedscene. Noen, relativt få, har fått (eller selv skaffet seg) roller oppe på
scenene. Det er de som aktivt opprettholder den offentlige samtale. Poenget
med teatermetaforen er imidlertid å understreke at samtalene må foregå for
åpen scene. De fleste av oss er tilskuere nede i salen. Men vi har også en
ytringsrett. Vi kan applaudere eller uttrykke mishag, eventuelt forlate salen.
Den rolle vi alle (eller de fleste) har i det offentlige rom er nettopp at vi kan
demonstrere tilslutning eller mishag, ved aksjoner, demonstrasjoner eller
først og fremst ved å avgi stemme ved valg, hvilket altså også er en ytring.
Slike publikumsytringer er en spesielt viktig del av den politiske diskurs. Et viktig
spørsmål er i hvilken grad det å bygge ut det offentlige rom eller «teatre» i
siste instans kan sies å påhvile det offentlige som en positiv forpliktelse hvis
det ellers ikke blir realisert på tilfredsstillende måte. Det er dette som ligger i
infrastrukturkravet.
Det annet problem er at det kan være vanskelig å bestemme grensen mellom
det offentlige rom og rivatsfæren. Denne grense er historisk betinget.
Hvor man tenker seg grensen kan også være individuelt betinget. Der er altså
34. Det tales i denne sammenheng ofte om personer som «frivillig har søkt offentlighetens
lys», kfr. f. eks. Henry John Mæland: Ærekrenkelser, Universitetsforlaget 1986, side 363.
35. Jürgen Habermas: Borgerlig offentlighet, Oslo 1971.
36. Kfr. "Ytringsfrihet innenfor privatsfæren" i kap. 6.2.2.1 for en mer detaljert gjennomgåelse
av grenseoppgangen mellom «privat» og «offentlig» i eksisterende lovverk.