«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 92
4.4 Avslutning
Kommisjonen har ment at det er viktig å ha en oversikt over ytringsfrihetens
vilkår generelt før man sier noe om de rettslige reguleringer spesielt. Hvordan
ytringsfriheten fungerer, det vil si om den tjener hensikten, sannhet, autonomi
og demokrati, er avhengig av et komplisert institusjonelt system der rettssystemet
bare er en del. De rettslige reguleringer må ses i forhold til systemet
som helhet.
Hvordan den offentlige samtale fungerer, er et komplisert empirisk
spørsmål. Det finnes en del forskning på området, men i forhold til det omfattende
generelle problem er den sparsom. Mye må derfor bygge på inntrykk.
Når det gjelder det samlede inntrykk, er konklusjonen rimelig klar: Enten
man sammenligner i tid eller i rom, det vil si enten man sammenligner med
hvordan ytringsfrihetens vilkår var tidligere, eller man sammenligner med
andre land, må det kunne slås fast at vi har høy grad av ytringsfrihet, inkludert
informasjonsfrihet, i dette land. Norge er et typisk åpent samfunn, med et
rimelig godt utbygget system for offentlig kommunikasjon.
Når dette er slått fast, kan vi gå over til de mer spesifikke vurderinger på
de forskjellige felt. På dette plan er det vanskelig å si noe mer presist om situasjonen,
som f. eks. å svare på spørsmålet om hvor stor skade kommersialiseringen
av pressen gjør. I vår sammenheng er det imidlertid ikke strengt nødvendig
å gi presise svar på slike spørsmål. Vi kommer langt med en empiri på
grunnlag av hvilken vi kan slå fast at det her er en tendens eller et problem
som man bør være oppmerksom på og som man eventuelt må møte med motforholdsregler
av rettslig eller annen art.
Som antydet i innledningen til "Hvorfor ytringsfrihet" i kap. 2 vil de diskusjoner
som angår ytringsfriheten ofte ha utgangspunkt i krav om begrensninger.
Det er relativt sjeldnere at vi minner hverandre om hvorfor vi har
ytringsfrihet og om hvorfor det er viktig å ha den. Det er grunn til å nevne
dette som en liten rettledning når debatten om ytringsfrihet skal fortolkes.
Denne debatt har ikke alltid vært så god, selv om den er blitt bedre i de siste
årene. Den har for det første vært for ensidig konsentrert om pressen, som
derved blir fremstilt som et isolert medium, dessuten har den vært for sterkt
preget av arrige angrep med utgangspunkt i enkelte konkrete overtramp, noe
som gjør at man raskt går i skyttergravene på den motsatte side.
Vi har ovenfor ("Hvorfra trues medienes uavhengighet?" i kap. 4.3.2) kunnet
referere til professor Trond Berg Eriksens artikkel om kommersialiseringen
av pressen. Den har karakter av å være, om ikke en dommedagsbeskrivelse,
så iallfall et dystert bilde. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at
dette er ikke en beskrivelse av en situasjon, men av en tendens. Det er dessuten
ett moment til å merke seg, nemlig at Berg Eriksen selv agerer på en forbilledlig
måte som deltager i den offentlige samtale. Vi konstaterer altså et lite
element av noe selvrefererende inkonsistent ved hans innspill, idet han selv
får rom for innlegg han beklager seg over at det ikke er rom for. Han er selv
en spiller i det spill han beskriver. Og det gir et forsonende trekk til bildet.
Dette fører oss tilbake til spørsmålet om hvilken kontekst mediene opererer
i. Under beskrivelsen av de ytre trusseler har vi gitt et bilde av konteksten
som truende for den uavhengige journalistikk, men den er naturligvis ikke
bare truende. Langt på vei kan vi se på journalistene, eller iallfall mange av
dem, som en del av en større gruppe vi av mangel på en bedre betegnelse kan
kalle «intellektuelle». Det er personer som med basis i en kulturinstitusjon,
eller på en mer individuell basis, tar del i den offentlige samtale, det vil si, opp-