«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 86
det gjør den blant annet fordi den er grundig institusjonalisert. Nils Oskal har
i boken Samer og nordmenn fra 1999 karakterisere Norge på denne måten:
«Norge er en nasjonalstat, hvor både rettssystemet, forvaltningen og
utdanningssystemet er siktet inn mot å skape en nasjonal identitet og
bevare og videreutvikle den nasjonale kulturen. Den politiske kulturen
i den norske staten er ikke nøytral i forhold til den norske etnokulturen
og det norske språket». 149
Men det har skjedd viktige endringer. Etter krigen la Norge om sin minoritetspolitikk
i mer liberal retning. Det som ble «tilbudt» var først og fremst en frihet
basert på individuell rettighetstenkning. En erkjent forpliktelse til å behandle
de kulturelle fellesskapene som individene tilhørte, som likeverdige, kan
man knapt snakke om. Men det skulle etterhvert bli tatt skritt i denne retning.
I utviklingen av sameretten på 1980- og 1990-tallet har Carsten Smith, både
som leder av Samerettsutvalget og i sine andre arbeider om samerett og
minoritetsrettigheter, 150 stått for en vesentlig del av den begrunnelsen som i
1987 ledet til at Regjeringen erklærte at «en folkegruppes rett til kulturutøvelse
i dag må anses som en av de fundamentale menneskerettigheter». 151
Denne erklæringen betydde at Norge tok skrittet fra å betrakte menneskerettigheter
og minoritetsrettigheter kun som en sak som angår enkeltmennesker
til at staten også må legge vekt på og forholde seg til kulturdimensjonen og
dermed minoriteter som grupper. Når det gjelder samene, ble dette nedfelt i
samerettsparagrafen fra 1988 (Grunnloven § 110 a, kfr. "Vern av minoriteters
ytringsfrihet" i kap. 5.6).
Retten til å uttrykke seg kollektivt som gruppeble understreket av Verdenskommisjonen
for kultur og utvikling:
«En kulturell minoritets önskan att framhäva sin kulturella identitet
eller att få uttrycka sig politiskt i nogon form av självbestämmande
måste tas på allvar.» 152
Vi kan trygt si at det har skjedd til dels store endringer på dette området og at
det er staket ut en ny politisk kurs. Sitatet fra Oskal ovenfor minner oss imidlertid
om at mye av det gamle henger ved. Det tar tid å endre etablerte normer
og strukturer. Det er heller ikke så lett å finne balansepunktet for en konstruktiv
politikk basert på full anerkjennelse av de forskjellige kulturelle identiteter
i «et farverikt fellesskap» på den ene side, og en fellesforståelse som basis for
politikk på den annen. Tenksomme personer har således ment at tvilen om det
finnes en sammenheng mellom liberal individualisme og sosial rettferdighet
har ført til en krise i dagens politiske tenkning. 153
148.Kfr. Merete Lindstad og Øivind Fjeldstad: Innvandrere, Fremmedfrykt og Norske
Medier, Norsk Journalistlag 1997. Hovedkonklusjonen her er at «innvandrere» normalt
forbindes med ikke-vestlige innvandrere og at det dominerende perspektiv er at de er en
byrde eller et problem for det norske samfunn. Forøvrig påpekes det at mediedekningen
kan «bidra til å skape et bilde av at innvandrerkriminaliteten er større enn den faktisk er.
Det er videre svært få saker [i media] som omhandler diskriminering».
149.Nils Oskal: Kultur og rettigheter, i H. Eidheim (red.): Samer og nordmenn, Oslo 1999,
side 161.
150.NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling, Carsten Smith: Rettstenkning i samtiden, Oslo
1992, Carsten Smith: Loven og Livet, Oslo 1996. Begge de to sistnevnte har egne kapitler
om samerett og samepolitikk.
151.Ot. prp. nr. 33 (1986-87) side 24.
152.Our Creative Diversity, Paris 1995. Svensk oversettelse Vår skapande mångfald, Stockholm
1997 side 45.