«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 193
etterretningsvirksomhet er av mindre interesse ut fra et ytringsfrihetssynspunkt
fordi overlevering av hemmelige opplysninger til fienden
neppe dekkes av begrunnelsene for ytringsfrihet. Demokratiargumentet slår
ikke til – det er jo ikke snakk om et innlegg i den offentlige debatt, men tvert
om skal overleveringen helst holdes hemmelig. Sannhetsargumentet slår ikke
til bl. a. fordi det ikke er snakk om en dialektisk prosess der oppfatninger
brytes, men overlevering av faktisk informasjon. Autonomiargumentet slår
heller ikke til i det overleveringen neppe kan sees som et ledd i spionens dannelsesprosess
eller utprøving av holdninger. Det er derfor ikke grunn til å
drøfte den klassiske spionasje nærmere her.
Langt mer problematisk blir det når begrensningene gjøres gjeldende
overfor den sikkerhetspolitiske opposisjon, som ikke er kontrær men kontradiktorisk.
For å styrke sine kritiske argumenter kan opposisjonen finne det
nødvendig å gi faktiske opplysninger om militære forhold som forsvaret og/
eller det politiske flertall sier må holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet.
368 Om påstanden om behovet for hemmelighold i en slik situasjon er gal
– bevisst eller ubevisst – har det funnet sted et meget alvorlig inngrep i den
demokratiske prosess. Dette maner til stor forsiktighet, og det pålegger domstolene
et betydelig kontrollansvar.
Vi vil her knytte noen korte kommentarer til noen bestemmelser i strl.
kap. 8 som kan få anvendelser på ytringer:
Strl. § 86 er den alminnelige landsforræderibestemmelsen som bl. a. dannet
hovedgrunnlaget for rettsoppgjøret etter Den andre verdenskrig. Etter §
86 nr. 4 kan man straffes med fengsel i fra 3 til 21 år om man «i krigstid eller
med krigstid for øye» «opphisser eller forleder til troløshet, driver propagandavirksomhet
for fienden eller utbrer uriktige eller villedende opplysninger
som er egnet til å svekke folkets motstandsvilje». Målsettingen er å ramme
den upatriotiske og defaitiske propaganda. Bestemmelsen medfører klare
innskrenkninger i ytringsfriheten i krigstid eller ved fare for krig. På den ene
siden står behovet for nasjonal enighet og disiplin i slike situasjoner – på den
andre siden retten til å mene noe annet og ønske noe annet enn myndighetene
i nettopp en slik krisesituasjon.
Det finnes rikholdig rettspraksis fra rettsoppgjøret etter krigen: Direkte
opprørspropaganda til fordel for fienden rammes klart, 369 og å tiltre en appell
til fordel for fienden er fullbyrdet overtredelse. 370 Også utbredelse av uriktige
opplysninger som er egnet til å skade forsvarsviljen, f. eks. falske opplysninger
om gunstige fredstilbud, er omfattet. Forledelse til troløshet kan f. eks. være
at man på sviktende premisser får landsmenn til å slutte seg til fienden eller til
å desertere. Det er bare spredning av uriktige og villedende opplysninger som
er straffbart, riktige opplysninger kan altså spres selv om de skulle virke nedslående
på forsvarsviljen.
Grensene mellom det tillatte og det straffbare kan være uklar. Hos
Bratholm/Matningsdal 371 heter det bl. a.:
368.De tiltalte i Ikkevold-saken (Rt 1986/536 og 1987/950), Sjue-saken (Rt 1980/113) og
Wilkes/Gleditsch-saken (1992/436) hevdet alle at de hadde samlet inn og/eller offentliggjort
opplysninger som ledd i nasjonal debatt om forsvarspolitikk.
369.Rt. 1946/1139 (dom mot Jacob Andreas Mohr, kommisarisk justitiarius i Høyesterett
desember 1940 – mai 1945, forfatter av en rekke avisartikler).
370.Rt. 1946/475 (dom mot sorenskriver som pr telefon sa seg villig til å stå bak et opprop i
Adresseavisen i 1941 med appell om materiell støtte til frontkjempere).
371.Anders Bratholm/Magnus Matningsdal (red): Straffeloven, kommentarutgave, Anden
del. Forbrydelser, Oslo 1995.