«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 127
Ytringsfrihetskommisjonen mener at redaktørplakaten i dens nåværende
form, som en avtale mellom utgivere og redaktører ved deres organisasjoner,
spiller en viktig rolle (kfr. "Kanalvokterne" i kap. 4.2.4). Det synes også som
prinsippet om redaksjonell uavhengighet står sterkt som almen norm. Kommisjonen
ser dette som klart positivt for ytringsfriheten. Kommisjonen har
også notert seg at hensikten med lovforslaget er ytterligere å sikre ytringsfriheten
i en situasjon der denne synes å være truet av eierkonsentrasjoner i de
store mediebedrifter. Det er enighet i kommisjonen om at dette er en situasjon
som bør påkalle kritisk oppmerksomhet. Som alment prinsipp vil kommisjonen
også understreke at det må være en nær sammenheng mellom frihet og
ansvar, og at dette bør konsentreres i en synlig redaktørfunksjon. I denne sammenheng
henvises det til forslaget om å utarbeide en egen medieansvarslov.
Det er i denne lagt opp til at ansvaret skal konsentreres mer enn tilfellet er
idag. Man har dog ikke på det nåværende tidspunkt funnet å ville gå så langt
som til å foreslå et redaksjonelt eneansvar.
Kommisjonen ser det ikke som sin oppgave å gi noen rettsdogmatisk fortolkning
på grunnlag av den gamle § 100 slik Lovavdelingen og Advokatfirmaet
Schjødt har gjort. Den har heller ikke drøftet den konkrete utforming av
bestemmelsene i Kulturdepartementets utkastet til «lov om redaksjonell
uavhengighet og informasjonsplikt for medieforetak». Kommisjonen går dog
ut fra at en lovfesting av redaksjonell uavhengighet ikke kommer i konflikt
med forslaget til ny § 100, 4. ledd i Grunnloven. Forutsetningen er at en eventuell
lov må ta vare på den type forbehold som ligger i Redaktørplakatens henvisning
til «grunnsyn og formålsbestemmelser». Av betydning i denne sammenheng
er også den forpliktelse til mangfold som under enhver omstendighet
påhviler det offentlige ut fra 6. ledd i kommisjonens forslag til
grunnlovsparagraf. Et annet spørsmål er om en slik lovfesting vil kunne tjene
til å sikre ytringsfriheten ut over det man har vunnet ved den eksisterende
avtale.
Som argument mot lovfesting kan anføres at så lenge redaktøren faktisk
ikke har et eneansvar, bør man heller ikke absoluttere redaktørens uavhengighet,
nettopp ut fra den nære sammenheng det bør være mellom frihet og
ansvar. Så lenge noe av ansvaret ligger hos utgiver (blant annet en del av det
sivilrettslige erstatningsansvar) bør også noe av «friheten» ligge her. Denne
kan eventuelt delegeres gjennom avtale, slik som det nå fungerer. Det er også
grunn til å understreke Lovavdelingens prinsipielle poeng, nemlig at «trykkefrihet»
er fundamentalt sett enhvers rett til å trykke det vedkommende måtte
ønske å meddele offentligheten. (Noen rett til økonomisk støtte eller til plass
i «andres» kanaler er det naturligvis ikke tale om). Det kan synes noe vilkårlig
å begrense denne rett når man ønsker å meddele seg «periodisk». Vi er altså
alle potensielle utgivere, hvilket vil si at en begrensning i utgivers «frihet»
angår oss alle. 221
Nå er det, som påpekt, i praksis slik at enhver som ønsker å offentliggjøre
sine ytringer, normalt må finne seg i å bli «redigert». Men at dette – at alle må
redigeres – er en praksis som fungerer noenlunde bra innenfor vårt system,
betyr naturligvis ikke at det bør opphøyes til prinsipp i ytringsfrihetens navn.
Det er verdt å merke seg at man i Danmark har søkt å begrense denne redigering
av alle ved at forfatter, og ikke redaktør, står ansvarlig for eksterne,
signerte inserater i pressen (kfr. "Ansvarsregler m.m." i kap. 9.3.7).
221.I Advokatfirmaet Schjødts notat er det et poeng at det dreier seg om utgivers mer-ytringsrett.
Det er altså en problematisk påstand.