«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 121
skrifter med mindre det foreligger konkret saklig grunn for å holde dokumentet
hemmelig. Forvaltningsorganet skal herunder vurdere om det eventuelt er
tilstrekkelig å unnta deler av dokumentet».
Problemet med at loven ikke etterleves etter intensjonen, og vel heller
ikke alltid etter bokstaven, er delvis et kontrollproblem. I sin forsiktige meldingsretorikk
sier da også regjeringen at «det kan være grunn til å vurdere
muligheten for effektivisering og forbedring av kontrollsystemet». 216
I oppfølgingen argumenteres det imidlertid bare mot de forslag som er
kommet opp i den retning, uten at det antydes noen konkrete forslag til
forbedringer.
I realiteten er Sivilombudsmannen den eneste kontrollør. Sivilombudsmannen
har imidlertid ingen formell sanksjonsmyndighet. Han er heller ikke
autorisert som noen overordnet fortolker av den riktige lære. Kontrollmuligheten
synes spinkel. Nå er Sivilombudsmannen ikke uten en viss
autoritet. Han har dessuten den sanksjonsmulighet som ligger i å spille på
offentligheten, hvilket han da også gjør. Sivilombudsmannen er forsåvidt et
godt eksempel på institusjonalisert bruk av offentligheten som kontrollorgan
i offentlig regi. Oppmerksomheten fra Sivilombudsmannen når det gjelder
etterlevelsen av loven representerer en positiv utvikling. Kommisjonen vil dog
anbefale at kontrollsystemet styrkes ved at det opprettes en egen klagenemnd
for å behandle klager på avslag.
Et annet problemområde er forvaltningens journaler, som er selve
nøkkelen til innsyn i forvaltningen. Under Stortingets behandling av
offentlighetsmeldingen understreket justiskomiteen at plikten til å føre journal
bør slås fast i offentlighetsloven selv. Kommisjonen er enig i dette, og
denne plikten må omfatte alle saksdokumenter. Det regelverk som regjeringen
har vedtatt som forskrift til arkivloven kan forstås dit hen at det enkelte
forvaltningsorgan selv kan bestemme om man vil journalføre de såkalte
«organinterne» saksdokumenter. Dette kan medføre at innsynsretten i praksis
kan bli forskjellig i forskjellige forvaltningsorganer; forskjellige departementer,
direktorater eller kommuner. Offentlighetsprinsippet står så sentralt
som forutsetning for innsynsrett og ytringsfrihet at innbyggerne må ha
samme rett til innsyn i alle deler av forvaltningen, særlig ettersom det er
naturlig med dagens informasjonsbehandlingssystemer å gjennomføre slik
identifisering av alle dokumenter i forvaltningen. Kommisjonen er også kritisk
til at samme forskrift definerer bort viktige deler av datajournalenes innhold,
slik at disse ikke skal omfattes av innsynsretten etter loven. Kommisjonen er
kritisk til at det er hjemmel for dette i offentlighetsloven av idag, og vil advare
mot å gi en slik hjemmel.
Nå er det visse andre tegn til at man beveger seg i riktig retning. Blant
annet er det hevdet at de nye profesjonelle «informatører», som nok lett kan
bli «slukt av ledelsen» slik vi kunne referere til i forrige underkapitel, samtidig
ser det som sin oppgave, (eller er blitt pålagt av ledelsen?) å etablere
prosedyrer for etterlevelse av offentlighetsloven. Kanskje vi kan snakke om en
tendens til «profesjonalisering» av forvaltningens kommunikasjon med
offentligheten ut fra demokratiske hensyn til åpenhet. Ennå er det imidlertid
et stykke vei å gå
Det er all mulig grunn til å tro at vi fortsatt vil ha et spent forhold mellom
forvaltningen og pressen ut fra de forskjellige hensyn de er satt til å betjene.
Kanskje beveger vi oss imidlertid i retning av en noe større gjensidig
216.St. meld. nr. 32 (1997-98), op. cit. side 103.