«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 9 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 312
Eierskap i radio og TV blir regulert nærmere i lov fra 1986. F. eks. kan ikke
samme person eller selskap disponere, direkte eller indirekte, mer enn 25 %
av kapitalen eller stemmene i et riksdekkende privat selskap som sender via
jordbundne sender og når minst 60 millioner innbyggere. En person eller et
selskap som eier mellom 15 og 25% i et kringkastingsselskap, kan bare skaffe
seg opp til 15% av kapitalen eller stemmene i et annet kringkastingsselskap
som sender på samme måte, og eier en mellom 5 og 15 % i to selskap, begrenser
det adgangen til å gå inn i et tredje selskap. Det er videre egne begrensninger
i eierandeler for riksdekkende satellittkringkasting, radio, regionale
TV-selskap, og for såkalt krysseierskap.
Virksomheten på mediaområdet er underlagt kontroll fra ordinære
konkurranseorgan. Det er også egne regler for innsyn i eierforholdene i
utgiverforetak. Alle landets aviser skal utgi en oversikt over eierne, noe som
bidrar til større offentlighet og kunnskap om maktforholdene i samfunnet
(«transparency»).
Statlige subsidier for dagsaviser begynte i 1974 og er et av flere tiltak med
det formål å beholde mangfoldigheten i pressen. Offentlig hjelp til pressen inkluderer
skattefordeler og spesielle satser for post og telefon.
9.8.7 Ansvarsregler m.m.
Det er presseloven fra 1881, og ikke straffeloven, som regulerer pressens ansvar
i forbindelse med f. eks. injurier og andre overtredelser av ytringsfriheten.
Ethvert presseorgan har en redaktør som er ansvarlig for alt som blir trykket.
Redaktøren er imidlertid beskyttet gjennom en del kompliserte regler som
begrenser muligheten til å bruke domstolene i en disputt mot pressen. F. eks.
må en straffesak reises innen tre måneder.
Journalister nyter et absolutt referatprivilegium i forhold til taler som er
holdt i Parlamentet, og for dokumenter og rapporter som er gjort offentlige av
Parlamentet. 608
I Frankrike er det ikke noe organ som tilsvarer PFU i Norge. Det eksisterer
heller ingen andre mekanismer for selvregulering. Etiske standarder
nedfelt i internasjonale deklarasjoner eller nasjonale dokumenter har ingen
juridisk bindende verdi og ser ikke ut til å bli påberopt i rettssaker. 609
Presseloven har en bestemmelse om tilsvarsrett. 610 Det er bare den personen
som er omtalt og føler seg krenket eller personens juridiske representant
som har krav på å få et tilsvar på trykk. Dagsaviser må trykke svaret innen
tre dager. Det er en rekke grenser forbundet med tilsvarsretten, noen i relasjon
til innleggets lengde, andre i forhold til innleggets substans. Hvis avisen
nekter å ta inn tilsvaret, kan en fremskyndet juridisk prosedyre tvinge avisen
til å gi etter. At tilsvarsretten har eller ikke har vært brukt i en sak har ingen
betydning for muligheten til å gå til sak. I tillegg til den generelle retten til tilsvar,
er redaktører forpliktet til å offentliggjøre enhver korreksjon fra en
offentlig tjenestemann, når vedkommendes handlinger, plikter og funksjoner
har blitt feilaktig omtalt.
Journalistens kildevern framgår av straffeprosessloven art. 109 (2). Som
vitner i en rettssak har journalister rett til ikke å avsløre kilden til informasjon
de selv har samlet inn. Lovfestingen av kildevernet er av relativt ny dato.
608.Art. 41 i presseloven fra 1881.
609.Roger Errera: Press Law and Practice, ARTICLE 19, 1993, side 64
610.Art. 13 i presseloven fra 1881.