«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 9 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 299
holder en del uklarheter som redaktører i den tabloide pressen har brukt til å
rettferdiggjøre inntrengning i folks privatliv.
Storbritannia har også et system med frivillige utnevnte ombudsmenn i
flere aviser, men undersøkelser så langt viser at de har liten innflytelse. 576 I
tillegg eksisterer en såkalt «D» Notice Committee som består av representanter
fra media og det militære. Formålet er å hjelpe media til å identifisere temaer
hvor offentlig diskusjon vil være skadelig. Det er et frivillig system, og mange
mediaorganisasjoner har tatt sterkt avstand fra organisasjonen.
Også Storbritannia opererer med en tilsvarsrett. Retningslinjer gitt av
PCC krever at avisene gir folk en rimelig mulighet til å motsi og kommentere
unøyaktigheter når det fremtrer som fornuftig. Hvis en slik mulighet ikke er
gitt av avisen, er den eneste muligheten å fremme en sak for PCC som vil
offentliggjøre sin avgjørelse, men som ikke har myndighet til å tvinge en gjenstridig
redaktør til å gjøre det samme.
Som nevnt behandler The Broadcasting Complaints Commission klager
om urettferdig behandling på TV og har myndighet til å kreve at kringkasteren
offentliggjør deres avgjørelser.
Contempt of Court Act fra 1981 regulerer journalisters rett til å beskytte
kilder. I section 10 heter det at ingen domstol skal kreve at en forfatter eller
journalist avslører kilden til den publiserte informasjonen «unless it is established
to the satisfaction of the court that it is necessary in the interest of justice
or national security or the prevention of disorder or crime». 577 Dommere
må foreta en balansert interesseavveiing. «The interest of justice» er det
videste og mest ubestemte grunnlaget. Den juridiske troen på viktigheten av
å kunne beskytte kilder er meget begrenset. En ordre om å avsløre kilden er
minst trolig når det eksisterer en legitim allmenn interesse i informasjonen og
mest trolig når informasjonen har blitt anskaffet på en ulovlig måte. Det er
meget lett å overbevise en domstol om at et av unntakene i section 10 er oppfylt.
Straffen for å nekte å oppgi en kilde er bot eller fengselsstraff i inntil 2 år.
I 1996 ble Storbritannia dømt i Strasbourg for å ha krenket EMK art. 10 ved å
ha forlangt at en journalist ved navn Goodwin skulle avsløre sin kilde og deretter
ilagt ham en bot da han nektet. 578 Det gjenstår å se hva reaksjonen på
dommen vil bli, men det er klart at det ligger et klart press på Parlamentet om
å endre section 10.
For Nord-Irland finnes det regler i Prevention of Terrorism Act fra 1989 som
pålegger journalister å oppgi kilden i enda større grad enn det som følger av
Contempt of Court Act.
Siden 1984 har politiet også hatt utvidet fullmakt til å beslaglegge upublisert
materiale, slik som film og fotografier som er relevant for deres etterforskning
av straffbare handlinger. 579 Pressen motstår jevnlig dette ved å argumentere
for at slike beslag er stridende mot allmennhetens interesse, i og med
at det gjør oppgaven å rapportere fra farlige situasjoner mer hasardiøs. Domstolene
har ikke akseptert denne formen for argumentasjon. I mer begrensede
tilfeller, særlig relatert til rettsforfølgninger etter Official Secrets Acts, kan politiet
også få tillatelse til å lete etter eller beslaglegge journalistisk materiale
som er mottatt i fortrolighet.
576.Nicol/Bowman i: Press Law and Practice, ARTICLE 19, side 173.
577.Bestemmelsen er m.a.o. ikke kun begrenset til den regulære presse, men gjelder også
for andre former for publikasjoner som bøker, brosjyrer og løpesedler.
578.Se mer om denne saken hos Kyrre Eggen, Særskilt vedlegg, del II, kap. 13.
579.The Police and Criminal Evidence Act 1984.