«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 2 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 36
Reklame er et naturlig og nødvendig informasjonsmedium i et moderne
samfunn. En vesentlig del av de økonomiske transaksjoner har reklame som
en nødvendig forutsetning. Når reklamen har vært så utsatt for kritikk og diskusjon,
har det sammenheng med at den i den økonomiske konkurranse på
markedet har antatt et omfang og en karakter som har fjernet den fra den
opprinnelige hensikt som altså var rent informerende. Mye av dagens reklame
har manipulerende trekk. Den rettes mot underbevisstheten med det formål
blant annet å skape behov som kanskje ikke var der i utgangspunktet.
Omfanget og legitimiteten av denne tendens kan diskuteres, men at den
finnes kan knapt benektes. Manipulasjon bryter per definisjon med individets
autonomi ved at den er prinsipielt umyndiggjørende. Den kan således bidra til
å bryte ned en av forutsetningene for en høy grad av ytringsfrihet.
Endel av kunstens legitime formål var, som vi var inne på, forførelse, idet
den appellerte til følelser mer enn til fornuft. Også kunsten kan bruke subtile
virkemidler som kan være vanskelige å gjennomskue for den som utsettes for
dem. Og man kan naturligvis spørre hvor grensen går mellom den forførende
og den manipulerende ytring. Noen skarp grense finnes knapt. I prinsippet
representerer begrepet om forførelse imidlertid et element av bevisst vilje hos
den som lar seg forføre, mens det i manipulasjonen nettopp ikke er et slikt element.
Det er også i praksis slik at kunsten normalt er noe man selv aktivt
oppsøker, mens reklamen trenger seg på nær sagt rundt hvert gatehjørne.
Dens hensikt vil ofte være å komme uforvarende på en. Dette er viktig: Man
møter de to former for ytringer på forskjellig måte. Like viktig er det at kunsten
normalt opptrer i et felt karakterisert ved kritikk og diskusjon, hvilket
ikke på samme måte er tilfelle med reklamen. 47 I noen grad kan vi si at reklamen
bruker kunstens virkemidler, men for et formål og i en kontekst som gjør
at den undergraver snarere enn tjener det som er ytringsfrihetens egentlige
hensikt.
Den antydede utviklingstendens i reklamen krever institusjonelle initiativer
og reguleringer fra det offentliges side. Formålet med reguleringene er
ikke bare det negative – å forhindre uønsket manipulasjon, men også det positive
- å beskytte reklamens grunnleggende karakter av å være et nødvendig
informasjonsmedium. Viktige skritt i denne retning er tatt ved forskjellige
typer forbrukerorganisering og ved markedsføringsloven og ved at man har
regulert det offentlige rom slik at visse deler av dette er reklamefri (NRKs
kanaler).
2.3.7 Intensjon versus resepsjon
Da Johan Nordahl Brun hadde utgitt sitt skuespill om Einer Tambeskielver i
1772 på tampen av den struenseeske trykkefrihetsperiode (kfr. "Før 1814" i
kap. 3.2), ble han utsatt for voldsomme offentlige angrep. Han utga da et forsvarsskrift
der han går i rette med «Journalisterne», men ender med en tillitserklæring
til offentligheten: «Jeg troer aldrig deres [Journalisternes] Kritike
giør mig forhadt hos nogen, men dem forhadte hos de Retsindige». 48 Mer enn
200 år senere finner vi samme resonnement igjen hos Riksadvokaten i hans
høringsuttalelse til en utredning om injurielovgivningen (NOU 1995: 10
46. Det som kalles «politisk reklame» er altså ikke «reklame» ut fra den definisjon som her
legges til grunn, jf. forøvrig "Spesielt om «politisk reklame» i fjernsyn" i kap.
6.2.4.4.2 Spesielt om «politisk reklame» i fjernsynet.
47. Vi tenker da ikke på kritikk og diskusjon på reklamens premisser, men på en kritikk av
premissene.