«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 123
Det er uklart om den nye sikkerhetslov vil medføre større eller mindre
begrensninger i innsynsretten. I offentlighetsmeldingen har regjeringen sagt
at den ved samordningen av offentlighetsloven og den nye sikkerhetslov vil
legge vesentlig vekt på at den nye sikkerhetsloven ikke skal redusere almenhetens
adgang til å få innsyn i dokumenter. Dette kan være grunnlag for
endringer i begge lover. Kommisjonen vil peke på at den aktuelle situasjon er
uklar og at man derfor bør få en snarlig avklaring på disse spørsmål etter de
retningslinjer offentlighetsmeldingen gir.
Det er grunn til å understreke at utviklingen av multilateralt bindende
regelverk er en komplisert prosess som ofte strekker seg over et langt tidsrom
og som normalt innledes på embetsmannsnivå uten noen form for publisitet.
Det innebærer at viktige rammer for forhandlingsresultatet ofte vil kunne
være fastlagt før saken får offentlig oppmerksomhet i Norge. Dette gjelder
ikke bare for EU/EØS-systemet, men for en rekke andre internasjonale organisasjoner.
Det er derfor viktig at forvaltningen så tidlig som mulig informerer
offentligheten om slike prosesser.
Når det gjelder utenrikstausheten, er problemet ikke først og fremst den
norske forvaltningskultur, men kulturen i internasjonalt samvirke generelt.
Med den åpenhetskultur vi tross alt mener å kunne rose oss av å ha, bør man
ikke aspirere til å være den flinkeste i klassen når det gjelder «utenrikstaushet».
Man kan imidlertid ikke kreve at Norge bryter alt for klart med det
som er de godtatte normer for internasjonalt samkvem. Det vi kan kreve er
imidlertid at rimelig liberal praksis følges opp ved at åpenhet tas opp som sak
i utenrikspolitikken. Den nevnte utvikling innenfor EU peker i retning av at
det kan være et klima for det. Ved den nevnte presentasjon av offentlighetsmeldingen
kritiserte professor Hans Petter Graver regjeringen for ikke å problematisere
området:
«Man spør seg hvorfor ikke regjeringens ønsker om å drive en aktiv
utenrikspolitikk også omfatter utviklingen av mer demokrati og offentlighet
i internasjonalt samarbeid, og om ikke norske myndigheters
håndtering av utenriksopplysninger kan være et aktivt instrument i en
slik politikk, og ikke bare en hindring for regjeringens utenrikspolitiske
arbeid. Regjeringen viker jo ellers ikke tilbake for å tråkke andre
land eller organisasjoner på tærne i f. eks. menneskerettighets-,
fiskeri- eller hvalfangstpolitikk. Hvorfor den skulle være så engstelig i
offentlighetspolitikken, som jo til syvende og sist angår politiske menneskerettigheter,
er helt uproblematisert i meldingen.» 218
5.4.3.3 Konklusjon
Innsynsretten er en helt sentral rettighet i det åpne demokratiske samfunn.
Der må imidlertid være grenser også for denne rett ut fra en rekke helt legitime
hensyn, slik som personvern, «forretningshemmeligheter» og hensynet
til rimelige arbeidsvilkår for saksbehandlerne. Utenrikssektoren byr på
spesielle problemer som har med rikets sikkerhet og forholdet til andre makter
å gjøre. Å finne den rette balanse mellom innsyn og hemmelighold er av
avgjørende betydning for samfunnslivet.
Problemet ligger for det første i at vi i stor utstrekning mangler en forvaltningskultur
som tar åpenhetsprinsippet på alvor. Eller for å si det på en annen
måte: I den løpende forvaltning vil de umiddelbare hensyn til effektiv saksbe-
218.Hans Petter Graver: Offentlighet og internasjonalt samarbeid, foredrag 26. mai 1998.