«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 190
ningen på ulovlig måte, dvs. på annen måte enn å vinne nødvendig grunnlovsflertall
ved valg til Stortinget. Denne forskjellen er ikke nødvendigvis helt
skarp – f. eks. kan det tenkes revolusjonære grupper i landet som samtidig
mottar støtte fra en fiendtlig nabostat.
I tidligere tider har man brukt begrepene landsforræderi og høyforræderi
for å vise denne forskjellen. Landsforræderi forelå når en av statens egne borgere
eller grupper av borgere fikk en annen stat til å gå til krig mot Norge, eller
når norske borgere bisto fienden under krig. Høyforræderi forelå ved angrep
på statens forfatning, dens uavhengighet, og noen ganger også angrep på
statsoverhodets liv og frihet. I begge tilfeller er det snakk om forræderi, noe
som forutsetter at de som utfører handlingen står i et slags troskapsforhold til
Norge.
Begrepet forræderi åpner for en rekke betraktninger om forholdet mellom
individ og nasjon. Det kan synes lite treffende å betrakte borgerne i et demokrati
som lydige undersåtter under regenten og dermed likestille former for
ulydighet med forræderi. Vi har derfor forsøkt å unngå begrepet forræderi.
Vi har betegnet ytringsfriheten som samfunnskonstituerende. Det er
grenser for hvor langt man kan gå i begrensninger uten å undergrave selve
samfunnsformen. På den annen side betyr ikke dette at det ikke skal være
noen begrensninger, Tvert imot er det slik at om «dei liberale prinsippa blir
sette absolutt, forvandlar det heile seg til absolutt illiberalitet». 364 Frihetens
realisering muliggjøres ved frihetens begrensning. Problemet blir hvor
grensene skal settes.
Problemet aktualiseres i særlig grad når det gjelder hensynet til rikets sikkerhet.
Hvor langt skal man f. eks. gå i å tillate ytringer som undergraver den
samfunnsform som har ytringsfriheten som en av sine bærebjelker? Når kan
et demokrati forsvare seg med slike udemokratiske midler? Det blir et
spørsmål om hvor demokratiets demarkasjonslinje – forsvarslinje – skal
trekkes. Hvor stor sikkerhetsrisiko er det nødvendig og/eller riktig å ta ut fra
hensynet til den åpne debatten om demokratiets anliggender som ytringsfriheten
skal ivareta? Skal ytringer som kan være skadelige for rikets sikkerhet
stanses etter et føre var-prinsipp, eller skal man vente til det foreligger «clear
and present danger», slik doktrinen er etter amerikansk rett?
Disse spørsmålene har vært av stor betydning i norsk etterkrigstid, noe
stikkordene «beredskapsloven», «Ikkevold-saken» og «Listesaken» viser.
Etter den kalde krigens avslutning har det vært mindre fokus – og spenninger
– knyttet til disse problemstillingene. Lund-kommisjonen har gjennomgått
sider ved dette, og det synes i ettertid som myndighetenes vilje til risiko i perioden
var lav og at heller ikke risikovurderingen alltid var treffende. 365
Revolusjonære grupperinger – på høyre og venstre side – finnes fortsatt,
men er praktisk talt usynlige på den offentlige arena, og den utenrikspolitiske
situasjonen i Nord-Europa er preget av avspenning. Denne relative ro kan
benyttes til å vurdere problemstillingene med større distanse og dermed kanskje
også med større sindighet. Samtidig viser erfaringene fra den siste tids
utvikling på Balkan at det internasjonale bildet kan forandres raskt. Det er
også et argument for å ta en debatt nå slik at gode prinsipper kan være på plass
for eventuelt vanskeligere dager.
364.Hans Skjervheim: Det liberale dilemma og andre essays, 1968, side 15.
365.Jf. bl. a. Dahl/Bastiansen i Særskilt vedlegg, del I, "Forhåndskontroll" i kap. 7 Frihet
og meningspress under den kalde krigen.