«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 152
den juridiske teori argumenterte for at forsettskravet i Grl. § 100, 2. pkt. ikke
omfattet beskyldningens sannhet. 261 Han uttalte at det neppe er «tilstrækkelig
grund til at fortolke ordet «forsætligen» i dets anvendelse paa bestemmelsens
sidste deel saaledes, at den, der fremfører falske og ærekrænkende beskyldninger
mod en anden skal, ogsaa i henseende til beskyldningens factiske
urigtighed, nødvendigen have handlet forsætligt».
Jon Skeie 262 sier direkte at «Grundloven siger ..(..).. at for ærekrænkelser
i trykt skrift kan man ikke straffes, medmindre man har fremført en beskyldning
som man vidste var usand.» Men så føyer han til at «den sunde retsfølelse
har fundet en saadan regel for urimelig til at man kunde tage den for lovens
sande mening. Retspraksissynes altid at have sat sig ud over kravet paa bevidsthed
om usandheden ikke alene efter lovene af 1889 og 1902, men ogsaa efter
loven af 1842 og før denne lov».
Skeie begrenset derfor forsettskravet til at injurianten må være seg bevisst
at innholdet i ytringen er ærekrenkende (det må ha injuriøs karakter) og han
må være seg bevisst at det finner sted en meddelelse.
Også Frede Castberg 263 mener at Grunnloven § 100 «i denne henseende»
går «så vidt at det ikke fullt ut har kunnet realiseres i livet». Han sier at etter
ordlyden i § 100 kan bare den straffes som har vært seg bevisst at beskyldningen
er falsk og ærekrenkende, og at gjeldende straffelov har satt seg ut over
dette:
«For å fritas for straff må nemlig injurianten ifølge straffelovens § 249
som alminnelig regel føre bevis for beskyldningens sannhet. Straff for
ærekrenkende beskyldninger, som er fremsatt i god tro, kunne også
komme til anvendelse efter den gamle straffelov av 1842. Den skranke
som skulle følge av grunnlovens utvetydige ord på dette område, har
altså ikke vært respektert gjennem et tidsrum, som strekker seg over
flere menneskealdre.»
Johs. Andenæs 264 sier – i likhet med sine forgjengere – at «kravet om forsett
i praksis [er] blitt nesten helt bortfortolket». Han anfører at det ikke vil «være
mulig å lage en brukbar injurielovgivning» om det skulle være forbudt å sette
straff for en beskyldning når den ikke er bevisst usann. Han oppsummerer
rettstilstanden slik:
«Grunnloven har vært tolket slik at den bare krever at selve fremsettelsen
av ærekrenkelsen er forsettlig, så en ikke kan straffes for forsnakkelser
eller for uttrykk som en ikke forstår betydningen av. Det er
en svært kunstig tolkning, men det er nå over hundre års sedvanerett
for resultatet.»
Henry John Mæland 265 kommer i sin framstilling av ærekrenkelsesreglene til
at gjeldende injurielovgivning har satt seg utover grunnlovens ordlyd på flere
punkter, herunder skyldkravet vedrørende sannheten i beskyldningen. Han
sier at Grl. § 100 aldri har vært tolket dithen at det bare kan settes straff for
261.Frederik Stang (1808-84): Systematisk fremstilling af kongeriget Norges constitutionelle
eller grundlovbestemte Ret, 1833, side 571.
262.Jon Skeie (1871-1951): Om ærekrenkelser efter norsk rett, Kristiania 1910, side 316 flg
263.Frede Castberg (1893-1977): Norges statsforfatning, bind II, annen utgave Oslo 1947,
side 416 flg.
264.Johs. Andenæs: Statsforfatningen i Norge, sjette reviderte utgave, Oslo 1986, side 403
flg.
265.Henry John Mæland: Ærekrenkelser, 1986, s 65. De øvrige punktene er ifølge Mæland