«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 181
flerkulturelt, og det var ikke tolerant i vår mening av dette begrep, tvertimot.
Det vi trenger i dag minst like meget som før, er en fri og åpen kultur- og religionskritikk.
Kommisjonen mener på ovenstående grunnlag, og ut fra den alminnelige
begrunnelse for ytringsfriheten i hensynet til sannhet, demokrati og fri meningsdannelse,
at strl. § 142 («blasfemiparagrafen») bør oppheves.
Kommisjonen vil understreke at dette bare betyr at det særlige vern mot
kritikk (forhånelse) av religiøse forestillinger og verdier blir fjernet. Det er
ikke ensbetydende med at det enkelte menneskets religiøse følelse er uten
enhver form for rettslig beskyttelse mot å bli krenket. Alt etter situasjonen vil
de alminnelige regler om ærekrenkelse, strl. § 246 og § 247, § 135a om hatefulle
ytringer og § 140 om oppfordring til iverksettelse av straffbare handlinger,
komme til anvendelse.
6.2.4.3 Opphavsrett
En rekke ytringer av litterær, vitenskapelig og kunstnerisk art vil være
opphavsrettslig vernet, jf. åndsverkloven § 1. Dette vernet innebærer at
opphavsmannen har en rekke eksklusive rettigheter over ytringen – f. eks.
enerett til eksemplarframstilling og offentlig framføring.
Opphavsrett og ytringsfrihet kan komme i konflikt når opphavsmannen av
ulike grunner ikke ønsker sine ytringer mangfoldiggjort eller offentliggjort i
situasjoner der andre mener at ytringene har allmenn interesse. Fra Sverige
kan hentes et praktisk eksempel: Et forlag, som ikke var tilknyttet høyreradikale
krefter, utga i 1992 en svensk utgave av Adolf Hitlers Mein Kampf i
10.000 eksemplarer. Den bayerske stat, som nå sitter med Hitlers aktiva,
herunder hans opphavsrettigheter, gikk til sak mot forlaget for krenkelse av
opphavsrett. Saksanlegget var ikke begrunnet i at man selv ønsket å gi ut
boka, men at nyutgivelse må stanses fordi skriftet skader Tysklands
omdømme. I desember 1998 ble det endelig avgjort av Högsta Domstolen at
forlaget ikke hadde rett til utgivelse. Argumentet om at opphavretten her må
vike for ytringsfriheten fordi det ellers blir vanskelig å få tak i et sentralt verk
for forståelse av europeisk historie, ble avvist i svensk høyesterett.
Konflikt kan også oppstå rundt ikke offentliggjorte ytringer som opphavsmannen
ikke vil ha ut, men som andre trenger for dokumentasjon i en offentlig
debatt. Eggen, Særskilt vedlegg, side 280, bruker som eksempel at en kritiker
anklager Scientologikirken for å benytte seg av indoktrinering og hjernevaskende
ritualer. Dette benektes av kirken, men kritikeren mener dette kan
belegges med sitater fra kirkens ikke offentliggjorte skrifter. I utgangspunktet
vil slike «sitater» være en krenkelse av opphavsretten om man ikke tolker inn
en begrensing i eneretten av hensyn til ytringsfriheten.
Kommisjonen vil imidlertid i denne forbindelse påpeke at opphavsrettslovgivningen
og -reglene er av utpreget internasjonal karakter. Norsk lovgivning
vil derfor bli sterkt preget av internasjonale konvensjoner og nå i den senere
tid av et økende antall EU-direktiv på området. I flere EU-direktiv synes det
som om vektstangprinsippet norsk lovgivning bygger på (en avveining mellom
opphavsmannens eneretter og allmennhetens rettigheter til tilgang og lån
av vernet materiell) er i ferd med å endre seg i rettighetshaverens favør. Dette
kommer blant annet til uttrykk i et direktivforslag om «Harmonisering av visse
aspekter ved opphavsrett og beslektede rettigheter i informasjonssamfunnet».
Dersom direktivforslaget, som nå er til behandling i EU, går igjennom og
norsk lovgivning vil måtte endres i henhold til dette, vil det kunne medføre en