«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 191
Etter EMK art. 10 ansees det som legitimt for en stat å gjøre inngrep i
ytringsfriheten for å beskytte den ytre og indre sikkerhet. Begrensingen må
imidlertid være «nødvendig i et demokratisk samfunn». I norsk rett er begrensningene
– rettet mot allmennheten – i hovedsak samlet i straffeloven kap. 8
«Forbrydelser mod Statens Selvstændighed og Sikkerhed» og "Internasjonale
sammenlikninger" i kap. 9 «Forbrydelser mod Norges Statsforfatning og Statsoverhoved».
For tjenestemenn innen forsvaret, politiet og forvaltningen ellers
finnes i tillegg regler bl. a. i sikkerhetsinstruksen av 1972, sikkerhetsloven 366
og andre taushetspliktsbestemmelser.
6.3.2.2 Kommisjonens generelle merknader
Kommisjonen erkjenner at det kan finnes situasjoner der ytringer må kunne
forbys av hensyn til rikets indre og ytre sikkerhet. Dette vil først og fremst
gjelde ytringer i form av faktiske opplysninger, men kan unntaksvis også
gjelde meninger. Vårt forslag til ny Grl. § 100, 2. ledd åpner da også for at Stortinget
kan vedta slike forbud eller begrensninger, når de nærmere vilkår i
denne bestemmelsen er oppfylt. Det antas å være allmenn enighet om at
utgangspunktet nettopp må være at slike begrensinger kan innføres på nærmere
vilkår.
Langt vanskeligere er det å formulere nettopp de vilkår som må være oppfylt
for at slike begrensninger skal være legitime og akseptable. Vilkårene må
utformes slik at adgangen til å vedta begrensinger ikke blir så skjønnsmessig
og vid at den kan misbrukes politisk, dvs. brukes til et annet formål enn å
verne rikets sikkerhet. I vårt grunnlovsforslag heter det at begrensninger i
den klassiske ytringsfriheten og informasjonsfriheten må la «seg forsvare
holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og
Individets frie Meningsdannelse». Det er ikke umiddelbart opplagt utfra disse
vilkår hvor grensene kan trekkes. Et godt svar kan bare gis etter en nærmere
analyse av den enkelte begrensning, hensynene bak begrensningen og hvor
alvorlig begrensningen griper inn i og forstyrrer de tre prosesser ytringsfriheten
verner.
I tillegg kommer det vern som ligger i forslaget til § 100, 3. ledd, dvs. det
absolutte vern for frimodige ytringer, og 2. ledd, 3. pkt. om ansvarsfriheten for
usanne påstander framsatt i aktsom god tro.
Det er kommisjonens oppfatning at inngrep begrunnet i rikets indre sikkerhet
bare lar seg forsvare når en aktuell, ikke imaginær, fare truer. Dette
leder over i to vanskelig spørsmål: a) Hvor stor risiko skal man måtte ta? b)
Hvem definerer den foreliggende fare?
Til spørsmål a): Det er kommisjonens holdning at flertallet både må og
kan tåle mye fra revolusjonære grupperinger, separatister og motstandere
eller kritikere av norsk sikkerhetspolitikk. Det er ikke symmetri mellom makten
og opprørerne. Et sunt samfunn med et legitimt styresett og en fungerende
offentlighet, jf. særlig "Om nødvendigheten av ikke å forby «uønskede»
ytringer" i kap. 2.3.8, er den beste garanti mot skadelige virkninger av slike
ytringer. Når oppslutningen om det bestående er stor, kan man se på revolusjonære
talemåter med overbærenhet. I en slik situasjon vil avstanden fra
ytring til handling være stor, og den offentlige debatt og opinionens innstilling
366.Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) 20. mars 1998 nr. 10,
foreløpig ikke i kraft.