«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 108
Kravet tar sikte på å tvinge lovgiverne til å tenke igjennom hvilke grenser
for ytringsfriheten som er tilsiktet og hvilke konsekvenser det enkelte inngrep
vil få. Dermed øker sannsynligheten for at slike utredninger og refleksjoner
kommer til uttrykk også i lovforarbeidene, og for at motforestillinger mot planlagt
lovgivning kommer frem i tide. Så lenge lovgivernes standpunkt ikke
tillegges større vekt enn argumentasjonen fortjener (se ovenfor), vil dette
være entydig positivt.
I forlengelsen av det som nå er sagt, tar kravet om «klart definerte
grenser» e. l. også sikte på å tvinge lovgiverne til å formulere de ønskede
inngrep mest mulig klart og entydig i lovteksten selv. Dette betyr at utvidende
tolkning av rettsregler til skade for ytringsfriheten ikke skal forekomme. Dessuten
kan et presisjonskrav gjøre det lettere å få offentlig debatt om
forslagene.
Alt dette vil kunne øke domstolenes mulighet for å gripe inn uten å ta noe
eksplisitt standpunkt til inngrepets innhold: etter omstendighetene vil de
kunne nøye seg med å sende omstridte lovbestemmelser tilbake til de lovgivende
organer for fortsatt behandling av spørsmålet om inngrepenes grenser
og deres forhold til Grl. § 100. 191 Dette kan sammenlignes med den prosess
med fortsatt utredning og debatt som Ombudsmannens intervensjon i saken
om «politisk reklame» på TV 2 ga støtet til. 192
En viktig side av kommisjonens forslag på dette punkt er altså å sette prosessuelle
grenser for Stortingets handlefrihet. Om de lovvedtak som til slutt blir
truffet står i strid med Grunnloven, må avgjøres etter at de har vært tilstrekkelig
godt forberedt med sikte på dette spørsmål. Mye taler for at ytringsfriheten
vil kunne tjene på at et slikt vern kommer i tillegg til det materielle som
Grunnloven ellers stiller opp.
5.1.4 Nasjonalt og internasjonalt vern
5.1.4.1 Innledning
I tillegg til bestemmelsene i de nasjonale grunnlover kommer vernet for
ytringsfrihet gjennom internasjonale konvensjoner og gjennom mekanismer
for å håndheve dem mot medlemsstater som ikke respekterer dem. Ifølge
mandatet (pkt. 6) skal
«Kommisjonen ... se det nasjonale grunnlovsvernet i sammenheng
med Norges internasjonale forpliktelser, særlig på menneskerettighetsområdet».
Viktige eksempler på slike forpliktelser for Norge følger av SP art. 19 og EMK
art. 10, jf. Kyrre Eggen i Særskilt vedlegg, del II, til kommisjonens utredning.
Den sistnevnte bestemmelsen er godt egnet som bakgrunn for de følgende
bemerkninger bl. a. fordi den kan håndheves ved en aktiv internasjonal domstol
(med sete i Strasbourg), spiller en stadig større rolle også i norsk rett og
på flere punkter må antas å gi ytringsfriheten bedre vern enn norsk rett. 193
191.I forvaltningsretten gir det såkalte «Isene-prinsippet», jf. Rt. 1981/ 745, en nærliggende
parallell, se f. eks. Eckhoff og Smith: Forvaltningsrett, 6. utg., Oslo 1997, side 300-301.
192.Årsmeldingen for 1995 side 34.
193.Omvendt gir antagelig Grl. § 100 på visse punkter bedre vern enn EMK art. 10. Iallfall
frem til Kjuus-dommen (Rt. 1997/1821) ga den politiske ytringsfrihet etter § 100, 3. pkt. et
eksempel.