«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 2 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 32
2.3.4 Politiske ytringer
Det ligger i hele ytringsfrihetens ide at de – i bred forstand – politiske ytringer
skal nyte et spesielt vern. 38 Dette fremgår av Grunnlovens henvisning til «Frimodige
Ytringer om Statsstyrelsen». Prinsippet om et spesielt vern for politiske
ytringer er også slått klart fast av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.
Det spesielle vern for de politiske ytringer reflekterer grunnleggende
prinsipper for vår samfunnsform. Det er knyttet til forestillingen om det åpne
samfunn og institusjonaliseringen av en offentlig sfære. Det er først og fremst
den politiske prosess og den politiske meningsutveksling som skal foregå i
dette rom. Det som er sagt ovenfor om offentlige ytringer går altså ikke minst
på politiske ytringer.
Ideen om det åpne samfunn og den offentlige samtale med spesiell beskyttelse
av politiske ytringer innebærer ikke noe opphevelse av den politiske
makt eller noen lik fordeling av denne, selv om man nok kan oppnå noe i den
retning ved å åpne samfunnet. Hovedpoenget er imidlertid å få slått fast hva
som er betingelsene for legitim maktutøvelse på ytringsfrihetens område.
Som ved den vitenskapelige diskusjon vil de politiske ytringer ofte være
argumentative. Det vil si at påstandene vil være begrunnede. Det kan hevdes
at argumentative ytringer bør kunne gis et særlig vern idet de på en spesiell
måte skulle tjene det sentrale sannhetshensyn. En slik begrensning ville imidlertid
legge for sterke bindinger på den politiske meningsutveksling. Selv om
de argumentative ytringer har en sentral plass i denne, er den også karakterisert
ved symbolske markeringer, agiterende ytringer, ved appell til følelser og
fantasi såvel som til fornuft. Alt dette er legitimt og nødvendig for den politiske
meningsutveksling. Men akkurat som for den argumentative ytring, må denne
type agiterende eller appellerende ytringer søke sin legitimitet i en institusjonalisert
opposisjon, eller altså ved et mangfold som ikke bare muliggjør, men
som også kan inspirere til selvstendig og ansvarlig meningsdannelse.
Det spesielle vern om den politiske ytring gir seg blant annet uttrykk ved
at det ved domstolen i Strasbourg legges stor vekt på at det ikke kan kreves
sannhetsbevis for «value judgement» eller for karakteriserende ytringer i politisk
sammenheng. Det hører således med til det spesielle vern at man har stor
toleranse for negative karakteristikker av meningsmotstandere. 39 Et argument
for en stor grad av liberalitet overfor røff språkbruk er at det i praksis kan
være vanskelig å skille mellom argument, appell og karakteristikk. Et like viktig
argument er det at man ved å legge «akademiske» standarder på den politiske
språkbruk i realiteten ekskluderer mange fra å delta i det politiske ordskiftet.
Den akademiske standard med blant annet krav til begrunnelse av
standpunkter, kan altså ikke uten videre overføres til den offentlige politiske
meningsutveksling. 40
Det offentlige rom slik man etterhvert institusjonaliserte det, var først og
fremst et politisk rom. Det innebar at den politiske meningsutveksling var
38. Det vil ha fremgått av "Sannhetsprinsippet eller forestillingen om den feilbarlige
fornuft" i kap. 2.2.1 at politikk «i bred forstand» innebærer alle offentlig interessante
tema som det forventes at vi som mennesker og samfunnsborgere tar stilling til av politisk,
samfunnsmessig, moralsk og kulturell art. Når «politikk» i noen sammenhenger
brukes i mindre omfattende betydning, er det mer av hensyn til diskusjonen av variasjoner
i form og kontekst enn i innhold.
39. Kfr. "Vern om ære og verdighet" i kap. 6.2.3 Vern om ære og verdighet.
40. Det kan være grunn til å hevde at man ofte overvurderer den vitenskapelige diskusjon.
Dette har vært et argument mot John Stuart Mill, kfr. Barendt, op. cit. side 10.