«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 3 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 56
altså av den uopplyste allmue. Den spesielle bekymring for det bildemedierte
budskap reflekteres fremdeles i lovreguleringen.
Uansett hva pressens allianse med partiene kom til å bety, og uansett den
nye bekymring for bildemediene, er det imidlertid ikke tvil om at man gikk inn
i det 20. århundre som et åpnere og friere samfunn. Ytringsfriheten var ikke
bare «en allment akseptert rettstilstand», den var også «en aktiv situasjon»,
som Dahl og Bastiansen skriver. Den borgerlige frihetsstat hadde vunnet
frem på bekostning av øvrighetsstaten.
3.7 Skiftende fronter
Det 20. århundre begynte med en revisjon av den rettslige regulering av
ytringsfriheten ved at man fikk en ny straffelov i 1902. Den avvek ikke dramatisk
fra de gamle bestemmelser i forhold til ytringsfriheten. Det er dog bemerkelsesverdig
at det er en viss tendens til større kontroll (Dahl og Bastiansen).
Man beholder i en nye lov en nokså vidtgående beskyttelse av myndighetene.
Ny er en bestemmelse om at det er straffbart å sette samfunnsfreden på spill
ved å opphisse en del av befolkningen mot en annen. Dette er forløperen til
den såkalte «rasismeparagraf» fra 1961 og 1970. Videre ble avisutgiver pliktig
til å sende et eksemplar av avisen til politiet ved utgivelse. Karakteristisk for
en alminnelig tendens er det at den nye lov ga bedre beskyttelse mot krenkende
personomtale. Personvernet vinner frem, mens autoritetsvernet
svekkes.
Man må være varsom så man ikke tolker denne (forsiktige) rettslige tilstramning
som et tegn på at det ble et kjøligere klima for ytringsfriheten. Tilstramningen
må nok heller tolkes som en reaksjon på det som i forarbeidene
er omtalt som «Pressens Tøilesløshed», og som vi har kunnet henvise til ovenfor.
Og sannsynligvis fortsatte utviklingen mot større frihet. Pressen var nå
institusjonalisert på en måte som gjorde den rimelig immun iallfall mot så
svake forsøk på innstramning. Sannsynligvis var også tonen i pressen iltrere
og usaklighetene flere i mellomkrigstiden enn det vi er vant til, ifølge Dahl og
Bastiansen. Det førte til så pass skarpe reaksjoner at pressen fant å måtte
komme lovgivningen i forkjøpet idet den i 1936 utarbeidet den første Vær Varsom-plakat.
Vi kan forsåvidt observere et «spill» med myndighetene som både
viser en selvbevisst presse, men som også fører til at det introduseres en form
for selvkontroll.
Vi har ovenfor vært inne på det problematiske forhold mellom kunsten og
samfunnsmoralen, særlig seksualmoralen. Et tilsvarende problem finner vi
når det gjelder blasfemien. Da Hans Nielsen Hauge ble arrestert, var det ut fra
den gamle forestilling at samfunnsinstitusjonene forvaltet sannheten. Man
måtte ha kontroll med dem som anfektet den autoriserte lære. Hele dette
autoritetssyn fikk, som vi har sett, et grunnskudd omkring århundreskiftet.
Det betød imidlertid ikke at det ble full frihet for ytringer som ble ansett for å
være blasfemiske. Men begrunnelsen for blasfemiparagrafen (§ 142 i
straffeloven) gikk på ytringens krenkelse av den religiøse følelse hos den troende.
Paragrafen ble aktualisert i mellomkrigstiden ved to saker i 1933 som
vakte adskillig oppsikt. Det gjaldt saken om skuespillet Guds grønne enger der
Gud ble personifisert. Skuespillet skulle oppføres på Nationaltheatret. Og det
gjaldt den samtidige saken mot Arnulf Øverland for hans foredrag Kristendommen
– den tiende landeplage. Øverland-saken er interessant idet han ble frikjent