«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 4 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 93
trer på scenen i offentlighetens teaterrom. I virkeligheten vil de kategorier vi
bruker for å beskrive virkeligheten, eller de synsvinkler som anlegges på stoffet,
svært ofte være utviklet i de akademiske miljøer, eller i samspillet mellom
disse og aktører fra andre felt. I norske aviser finner vi ofte en kombinasjon av
«dyptborende kommunikasjon og overflatisk kommersialisme». 165 Journalistene
som lever i en verden av hastverk og krysspress kan nettopp med støtte
i det relativt autonome vitenskapelige felt, f. eks. med dets roligere takt,
tilkjempe seg uavhengighet.
Generelt dreier det seg om interaksjonen mellom de forskjellige utdifferensierte
felt med sine spesielle diskurser, eller måter å tenke og snakke om
virkeligheten på. Det dreier seg om det vitenskapelige felt, eller de vitenskapelige
felter, om kunsten, vi har også sett at medieverden i noen grad kan ses på
som et eget felt. Videre er det kirkesamfunnene, den nynorske offentlighet,
arbeiderbevegelsen, de forskjellige minoritetsgrupper, subkulturelle grupper
osv. Vi har i forskjellige sammenhenger kunnet referere til «de mange
offentligheter» og påpekt at det sentrale problem for offentligheten (i entall),
eller for den offentlige kommunikasjon, er hvordan det «oversettes» mellom
de mange offentligheter. Noen må påta seg denne oppgave, å utvikle samlende
perspektiver, og noen må påta seg å utvikle et språk som gjør det mulig å kommunisere
dette ut til det store publikum. Her er det de intellektuelle og journalistene
har sine spesielle oppgaver.
Som understreket under behandlingen av minoritetenes ytringsfrihet, er
det ingen motsetning mellom en velfungerende utdifferensiert offentlighet, og
dennes integrering i den større offentlighet. All historisk erfaring sier at integrasjonen
i det større kommunikative fellesskap forutsetter en utviklet kommunikasjon
innenfor de avgrensede felt. Vi ser det ved utviklingen av det
nynorske felt, ved arbeiderbevegelsen og ved samenes nyere historie osv. Det
må være en samfunnsoppgave å legge forholdene til rette på begge nivåer. Når
det er sagt, kan det kanskje tilføyes at den største utfordring ligger på det overordnede,
integrerende nivå. Særlig på dette nivå må det legges til rette for en
kommunikasjon som er formidlende, åpnende, informerende, kritisk og
anstendiggjørende slik at makten får et ansikt som gjør det mulig å forholde
seg til den, og slik at vi kan trekke på den felles fornuftsbruk og således oppnå
bedre innsikt og en fellesforståelse som basis for en konstruktiv politikk. Samfunnet
er ikke bare avhengig av kvaliteten på det kommunikative fellesskap,
det konstitueres gjennom dette. I en viss forstand kan vi si at samfunnet erkommunikasjon.
Legges det begrensninger på den fri kommunikasjon, vil samfunnet
disintegreres. Etter Sovjetunionens oppløsning er det blitt vanligere
enn før å hevde at det nettopp er de åpne samfunn som er de mest stabile.
Ytringsfrihetens vilkår er til syvende og sist avhengig av at det er en politisk
vilje til å beskytte denne frihet. Vi må til slutt spørre om denne viljen er
der? Gjennom hele moderniseringsprosessen har progressive krefter kjempet
for ytringsfrihet – med hell. Hva er situasjonen idag? Den amerikanske samfunnskritiker
Alan Wolfe mener å kunne observere at man i USA er kommet
inn i en ny situasjon ved at såvel høyresiden som venstresiden i politikken «are
both sceptical of assigning a high priority to free speech». Høyresiden har
alltid vært skeptisk, så «what is more surprising is the degree to which the left
has come around to the right?s position on free speech». Grunnen er den form
«identitetspolitikken», som han kaller den, har fått i de emansipatoriske beve-
165.Ragnvald Kalleberg i Fredrik Engelstad, Carl Erik Grenness, Ragnvald Kalleberg og
Raino Malnes: Samfunn og vitenskap, Ad Notam, 2. utg. 1996, side 277.