«Ytringsfrihed bør finde Sted»

More documents

Recommendations

Info

NOU 1999: 27 Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 106 5.1.3.4 Grunnlovstolkning Det nærmere innhold av generelle ord og uttrykk i Grunnloven vil kunne by på tvil. Dette innebærer at tvil også vil kunne hefte ved grensene for den ytringsfrihet som Grunnloven beskytter. Dermed kommer spørsmålet om domstolenes holdning til grunnlovstolkning i forgrunnen. Litteratur og praksis tar ofte utgangspunkt i de særspørsmål som springer ut av at håndheving av grunnlovsvern ved domstol innebærer at domstolene kan bli bedt om å overprøve Stortingets lovgivning. Dette støter an mot det utbredte syn at stortingsflertallet bør ha det avgjørende ord. Tendensen til å gi loven det siste ord har blitt forsterket gjennom det syn at gamle bestemmelser må tolkes i pakt med «den utvikling vårt samfunn har gjennomgått» siden de ble vedtatt. 188 Disse trekk bidrar til å forklare at rettspraksis i Norge har en klar tendens til å la lovgivningen passere så lenge det ikke fremtrer som klart at Grunnloven står i veien. Argumentet om behov for «borttolkning» på grunn av høy alder vil ikke la seg anvende på en revidert versjon av Grl. § 100. Men den andre hovedårsak til domstolenes tendens til tilbakeholdenhet vil ikke falle bort selv om kommisjonens forslag til ny tekst blir vedtatt: fortsatt vil jo håndhevelse av den grunnlovssikrede ytringsfriheten kunne innebære at Stortingets lovgivning må stå tilbake. På denne bakgrunn er det viktig å understreke at den forenklede oppfatning om flertallets handlefrihet ikke kan fastholdes, iallfall på ytringsfrihetens område. Kommisjonens klare utgangspunkt er i stedet at det i siste instans er domstolenes oppgave å avgjøre hvor grunnlovens grenser går når det oppstår strid om hvorvidt lovgivningen har trengt for langt inn på det grunnlovssikrede område. Dette utgangspunkt gjelder også for de deler av kommisjonens forslag til grunnlovstekst som ligger nærmest opp til en slik «generell retningslinje for eksempel om at hensynet til ytringsfriheten – eventuelt informasjonsfriheten ... – bare skal vike dersom tungtveiende eller særlig tungtveiende hensyn tilsier det» som mandatet taler om. Dette stemmer med en viktig side av etablert praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol, som på en helt annen måte enn norske domstoler har vist vilje til å gi kriterier av typen «nødvendig i et demokratisk samfunn» selvstendig mening. Kommisjonen legger til grunn at domstolene, i tilfelle strid om tolkningen av Grl. § 100, vil avgjøre striden med utgangspunkt i grunnlovsteksten og dens forarbeider. Dersom Stortinget skulle ønske å begrense ytringsfriheten i større grad enn dette utgangspunkt gjør mulig, vil det altså måtte skje ved hjelp av endring i Grunnlovens tekst. Det faktum at stortingsflertallet har vedtatt ordinær lovgivning om slike begrensninger, skal ikke tillegges selvstendig vekt i motsatt retning. Denne forutsetning stemmer med det syn som Høyesteretts flertall ga uttrykk for i den kjente Kløfta-dommen i 1976: «... skal prøvelsesretten ha noen realitet, må domstolene benytte den der de finner det hevet over rimelig tvil at loven vil føre til resultater som er i strid med grunnloven». 189 En viktig side av nyere rettspraksis om forholdet mellom grunnlov og lov er også at lovgivernes syn på hvor grunnlovens grenser går, skal tillegges stor 188.Sitatet er hentet fra Rt. 1997/1821 (Kjuus). 189.Rt. 1976/1 på side 6.
NOU 1999: 27 Kapittel 5 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 107 vekt. Det betyr i praksis at en lov som er vedtatt etter en viss debatt om dens forhold til Grunnloven, som regel vil bli akseptert som grunnlovskonform fordi vedtaket bygger på at den ikke trår Grunnloven for nær. En slik tankegang innebærer at Stortinget – eller kanskje snarere det departement som har forberedt den aktuelle lovgivning – kan oppnå at en lov som ellers ville ha reist problemer i forhold til Grunnloven, blir opprettholdt av domstolene under henvisning til at dens forhold til Grunnloven har vært vurdert av Stortinget. Dette blir konsekvensen selv om utfallet av vurderingen bare fremgår av fagkomitéens innstilling til Odelstinget eller av andre dokumenter som ikke er bindende i seg selv. Denne siden av tolkningstradisjonen innebærer at Stortinget blir fritatt for å endre grunnlovens tekst for å få vedtatt begrensninger i ytringsfriheten som ellers vil stå i strid med grunnloven. Grunnlovsvernet for ytringsfrihet blir tilsvarende svekket. På denne bakgrunn understreker kommisjonen igjen at domstolene må tolke og anvende den grunnlovsbestemmelse som kommisjonen foreslår, på grunnlag av dens tekst og forarbeider. Det faktum at stortingsflertallet har gitt uttrykk for at en lovbestemmelse ikke vil stride mot § 100, kan ikke i seg selv tillegges avgjørende vekt. De argumenter som et slikt standpunkt hviler på, må selvsagt tillegges den vekt som deres kvalitet gjør dem berettiget til. Men dette gjelder for ethvert argument til klarlegging av grunnlovens grenser, uten hensyn til hvem som har brakt det frem i diskusjonen. 5.1.3.5 Forebyggelse av konflikt Domstolskontroll kan ikke alene sørge for at vernet for ytringsfrihet etter Grl. § 100 får den ønskede gjennomslagskraft. Vernet blir særlig effektivt hvis det under lovforberedelsen blir utredet om den påtenkte lovgivning vil gå Grunnloven for nær og forslaget – i tilfelle bekreftende svar – blir lagt til side eller modifisert på en slik måte at konflikter kan unngås. På denne bakgrunn vil kommisjonen igjen understreke nødvendigheten av at man ved alle forslag til lover og forskrifter som berører ytringsfriheten (derunder informasjonsfriheten), vurderer forslagene opp mot de hensynet som ytringsfriheten hviler på. Dette kunne tale for å føre et krav om eksplisitt utredning og begrunnelse for Stortingets standpunkt om at ny lovgivning ikke står i strid med grunnloven, inn i grunnlovens tekst. Det er imidlertid grunn til å frykte at et slikt krav ville bidra til å legitimere den etablerte tolkningstradisjon: det kan ikke uten videre legges til grunn at norske domstoler vil føle seg fri til å bestemme at det syn på grunnlovens grenser som eksplisitt fremtrer av lovforarbeidene, er uholdbart. Det er heller ikke gitt at et system som gjør lovgivningens gyldighet avhengig av at bestemte formuleringer er tatt inn i forarbeidene, vil være ønskelig. På denne bakgrunn har kommisjonen i stedet valgt å foreslå den grense for lovgivernes handlefrihet som ligger i at grenser for ytringsfriheten må være «klart foreskrevet i lov» eller «klart definerte». Et slikt krav vil stå i slekt med det materielle legalitetsprinsipp som gjelder etter bl. a. EMK art. 10: Dersom inngrepets rekkevidde er uklart, er det ikke uten videre nok å vise til at det er vedtatt i lovs form (eller med hjemmel i lov). 190 190.Jf. bl. a. Nikolai V. Skjerdal: Kvalitative hjemmelskrav, Oslo 1998.
Page 1 and 2:
Norges offentlige utredninger 1999:
Page 3 and 4:
NOU 1999: 27 Kapittel 1 «Ytringsfr
Page 5 and 6:
Page 7 and 8:
Page 9 and 10:
Page 11 and 12:
Page 13 and 14:
Page 15 and 16:
Page 17 and 18:
Page 19 and 20:
Page 21 and 22:
Page 23 and 24:
Page 25 and 26:
Page 27 and 28:
Page 29 and 30:
Page 31 and 32:
Page 33 and 34:
Page 35 and 36:
Page 37 and 38:
Page 39 and 40:
Page 41 and 42:
Page 43 and 44:
Page 45 and 46:
Page 47 and 48:
Page 49 and 50:
Page 51 and 52:
Page 53 and 54:
Page 55 and 56: NOU 1999: 27 Kapittel 3 «Ytringsfr
Page 105: NOU 1999: 27 Kapittel 5 «Ytringsfr
Page 157 and 158:
Page 159 and 160:
Page 161 and 162:
Page 163 and 164:
Page 165 and 166:
Page 167 and 168:
Page 169 and 170:
Page 171 and 172:
Page 173 and 174:
Page 175 and 176:
Page 177 and 178:
Page 179 and 180:
Page 181 and 182:
Page 183 and 184:
Page 185 and 186:
Page 187 and 188:
Page 189 and 190:
Page 191 and 192:
Page 193 and 194:
Page 195 and 196:
Page 197 and 198:
Page 199 and 200:
Page 201 and 202:
Page 203 and 204:
Page 205 and 206:
Page 207 and 208:
Page 209 and 210:
Page 211 and 212:
Page 213 and 214:
Page 215 and 216:
Page 217 and 218:
Page 219 and 220:
Page 221 and 222:
Page 223 and 224:
Page 225 and 226:
Page 227 and 228:
Page 229 and 230:
Page 231 and 232:
Page 233 and 234:
Page 235 and 236:
Page 237 and 238:
Page 239 and 240:
Page 241 and 242:
Page 243 and 244:
Page 245 and 246:
Page 247 and 248:
Page 249 and 250:
Page 251 and 252:
Page 253 and 254:
Page 255 and 256:
Page 257 and 258:
Page 259 and 260:
Page 261 and 262:
Page 263 and 264:
Page 265 and 266:
Page 267 and 268:
Page 269 and 270:
Page 271 and 272:
Page 273 and 274:
Page 275 and 276:
Page 277 and 278:
Page 279 and 280:
Page 281 and 282:
Page 283 and 284:
Page 285 and 286:
Page 287 and 288:
Page 289 and 290:
Page 291 and 292:
Page 293 and 294:
Page 295 and 296:
Page 297 and 298:
Page 299 and 300:
Page 301 and 302:
Page 303 and 304:
Page 305 and 306:
Page 307 and 308:
Page 309 and 310:
Page 311 and 312:
Page 313 and 314:
Page 315 and 316:
Page 317 and 318:
Page 319 and 320:
Page 321 and 322:
Page 323 and 324:
Page 325 and 326:
Page 327 and 328:
Page 329 and 330:
NOU 1999: 27 Kapittel 10 «Ytringsf
Page 331 and 332:
Page 333 and 334:
Page 335 and 336:
Page 337 and 338:
Page 339 and 340:
Page 341 and 342:
Page 343 and 344:
Page 345 and 346:
Page 347 and 348:
Page 349 and 350:
Page 351 and 352:
Page 353 and 354:
Page 355 and 356:
NOU 1999: 27 Vedlegg 1 «Ytringsfri
Page 357 and 358:
Page 359 and 360:
Page 361 and 362:
Page 363 and 364:
Page 365 and 366:
Page 367 and 368:
Page 369 and 370:
Page 371 and 372:
Page 373 and 374:
Page 375 and 376:
Page 377 and 378:
Page 379 and 380:
Page 381 and 382:
Page 383 and 384:
Page 385 and 386:
Page 387 and 388:
Page 389 and 390:
Page 391 and 392:
show all

«Ytringsfrihed bør finde Sted»

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?