«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 3 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 55
utdifferensieringen av det litterære felt fra 80-årene, ser vi imidlertid hvordan
avisene i denne store ekspansjonsfase skilles mer ut fra bladkulturen generelt
og knyttes nærmere til politikken. Det var de store politiske stridigheter som
toppet seg ved riksrettsdommen i 1884 og ved parlamentarismens innførelse
som blir det sentrale stoff i avisene. Denne opphetede politiske strid førte til
en livlig offentlig meningsutveksling der ytringsfrihetens grenser prøves og
utvides. For ti år siden, skrev Verdens Gang i 1883, var de «fargeløse blade
dominante, mens de i dag er i rask tilbakegang». «Fargeløse» var, som Høyer
kommenterer, «økenavnet på nøytrale eller upolitiske aviser. Likevel er det
ingen overdrivelse å påstå at aviser som Morgenbladet, Dagbladet og Verdens
Gang i Kristiania, samt Bergens Tidende utformet mye av den argumentasjonen
som gikk med til å forsvare eller til å bryte ned det gamle statssystemet.»
93
Den høye temperatur i ordskiftet gikk ut over det rent politiske. Vi fikk en
presse som utfordret de sindige borgere. Kjent er Bjørnsons angrep på redaktør
Chr. Friele i Morgenbladet for det han kaller «denne iherdige Forfølgelse
med Fordrejning, Bagvaskelse, Løgn i Aarevis», noe som blant annet skulle ha
«demoralisert vort offentlige Liv.» Han grep også til poetokratens våpen og
skrev skuespillet «Redaktøren», der pressefriheten settes under debatt. Det er
flere trekk ved denne store ekspansjonsfase i norsk presse som minner om
situasjonen etter pressens fristilling fra partiene i begynnelsen av 1970-årene,
blant annet den relativt opphissede tone i debatten om pressen.
I sin pressehistorie har Høyer kalt perioden rundt århundreskiftet for «en
betenkningstid». 94 Man sto overfor to mulige utviklingsforløp, ett i retning av
økende uavhengighet i redaksjonene, og ett i retning av en partibunden
presse. Det ble, som vi vet, den siste retning som seiret. Mens vitenskapen og
kunsten ble skilt ut i egne uavhengige felt, ble pressen og de politiske partier
knyttet tettere sammen. Man kan si at pressen innordnet seg i det politiske
system. Den ble ingen «fjerde statsmakt». Det skulle ta lang tid før så skjedde.
I ettertid synes det klart at innordningen av pressen i det politiske system
bandt mer enn det frigjorde. Vel kunne det komme samfunnskritikk til orde i
de deler av pressen som var knyttet til opposisjonspartiene, og da særlig i
arbeiderbevegelsens presseorganer i dennes mer radikale periode. Men i det
lange perspektiv var slike variasjoner «likevel bare nyanseringer innenfor ett
og samme partikontrollerende system». 95
Mot slutten av 1800-tallet aktualiseres også spørsmålet om ulik kontroll av
ulike medier. Spørsmålet var ikke aldeles nytt. Teatersensur var vanlig i
Europa, tildels langt inn på 1900-tallet. Men det ble aktualisert ved utviklingen
av bildemediene, først fotografiet, og deretter filmen. Det later til at forskjellen
mellom ord og bilder først ble akutt ved oppfinnelsen av fotografiet. Det ble
fulgt opp da filmen kom. Den ble tidlig gjenstand for forhåndssensur. Når bildemediene
ble behandlet annerledes enn de medier som formidler ord, synes
det som årsaken er at bilder ble ansett for å ha en helt spesiell påvirkningskraft,
det vil si at de direkte ville kunne virke inn på individers og gruppers
adferd. Bilder er i utgangspunktet ikke argumentative, de taler mer til
følelsene. Til å begynne med kan det muligens også ha hatt betydning at bildemediene
kunne annammes mer direkte, også av dem som ikke kunne lese,
93. Verdens Gang, nr. 9, 1883. Høyer, op. cit., side 260 og 271.
94. Ibid. side 296.
95. Dahl og Bastiansen, Særskilt vedlegg, side 59.