«Ytringsfrihed bør finde Sted»

NOU 1999: 27
Kapittel 6 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 160
ment for offentliggjøring, jf. "Om nødvendigheten av ikke å forby «uønskede»
ytringer" i kap. 2.3.8.
Vår folkerettslige forpliktelse – slik den endres ved Strasbourg-domstolens
dynamiske tolkning – kan nok et stykke på vei oppfylles ved utvidelser av
rettsstridsreservasjonen. Det er imidlertid bedre å gi en klar regel som kan
være forståelig for allmennheten. Uklare regler og/eller vanskelig tilgjengelige
prinsipper utviklet av domstolene kan ha en uønsket dempende effekt
(«chilling effect») på det offentlige ordskiftet.
En slik grunnlovsfesting innebærer bare en minimumsregel. Det er derfor
ingen ting i veien for at kravet til skyld kan skjerpes ved f. eks. omtale av
offentlige personer eller saker av offentlig interesse, f. eks. slik at ansvar først
kan gjøres gjeldende ved grov uaktsomhet. Det er heller ingen ting i veien for
ulik skyldgrad for ulike reaksjoner, slik at f. eks. straff bare kan idømmes ved
forsett, oppreisning bare ved forsett og grov uaktsomhet, mens det for erstatning
og mortifikasjon er tilstrekkelig med simpel uaktsomhet.
De aktuelle skyldformene, eller skyldgradene, synes å være forsett (at den
som framsetter beskyldningen positivt visste at den var usann), sannsynlighetsforsett
(at den som framsatte beskyldningen holdt det for overveiende
sannsynlig at den var usann), bevisst uaktsomhet (at den som framsatte
beskyldningen var likegyldig til sannhetsspørsmålet), og ubevisst uaktsomhet
(at den som framsatte beskyldningen burde ha innsett at beskyldningen var
usann). Den som var i aktsom god tro med hensyn til sannhetsgehalten skal
uansett ikke rammes.
Det er naturlig at saksøkte har bevisbyrden for at aktsom god tro forelå på
ytringstidspunktet. Dette følger av synspunktet at god tro er en straffriende
omstendighet for saksøkte. Det vil dessuten være langt vanskeligere for saksøker
å bevise at aktsom god tro ikke forelå enn for saksøkte å bevise det motsatte.
I praksis kan det bety at redaksjoner må redegjøre for sine kilder og sine
undersøkelser, noe som kan komme i strid med kildevernet. Etter forholdene
vil en redaktør derfor måtte velge mellom ansvar og avsløring av en kilde.
287.Ansvarsfrihet for uriktige påstander framsatt i aktsom god tro kan også få positiv betydning
for ytringer som ikke direkte inngår i den demokratiske debatt, f. eks. synes en sli
regel å kunne hindre at en kvinne som i aktsom god tro har informert sitt nærmiljø om at
hun er voldtatt av en navngitt mann, senere dømmes for injurier om voldtektspåstanden
ikke kan bevises, jf. som illustrasjon Eiker, Modum og Sigdal herredsretts dom 3. mai
1999 i sak 97/803 A. Kommisjonen tar med denne henvisningen ikke stilling til om kvinnen
i den konkrete saken var i aktsom god tro. Andre spørsmål i denne saken er behandlet
i Rt. 1998/540.
288.Dette poenget kan illustreres med saken mellom Håkon Bingen, sekretær for Stortingets
finanskomité fra 1950 til 1988, og historikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen,
jf. Oslo namsretts kjennelse 18. mars 1999 i sak 99-130 D. I bokverket Den
hemmelige krigen, Oslo 1998, signert de to historikerne, ble det bl. a. påstått at Bingen
var en av Peder Furubotns betrodde. Denne opplysningen, som ikke var riktig, hadde forfatterne
funnet i et notat. Ved at denne uriktige opplysningen ble offentliggjort fikk Bingen
en mulighet til å tilbakevise det han oppfattet som en ærekrenkende beskyldning.
Hadde den ikke blitt offentliggjort nå, ville det hele tiden vært en risiko for at den kunne
komme til overflaten senere, f. eks. ved at andre historikere fikk tilgang til samme notat.
Dette kunne skjedd på et tidspunkt da Bingen - eller andre som kjente de faktiske forhold
– ikke lengre kunne korrigere beskyldningen. Offentliggjøringen av denne uriktige
opplysningen har derfor tjent sannheten.