«Ytringsfrihed bør finde Sted»

More documents

Recommendations

Info

NOU 1999: 27 Kapittel 8 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 260 rene erstatningssøksmål, eventuelt ved blandede mortifikasjons- og erstatningssøksmål, må ta standpunkt til om det foreligger en krenkelse. Dom på mortifikasjon og/eller erstatning (oppreisning) vil derved langt på vei være formålstjenlig for den krenkede. Straffereaksjon for ærekrenkelser har gjennom årtier vært moderat, og må i alle fall nå i moderne tid sies normalt å være begrenset til bøter. For den krenkede vil derfor erstatning/oppreisning være av større interesse. At straff sjelden blir krevet og med moderate reaksjoner, innebærer imidlertid ikke at straff som reaksjon er uten preventiv virkning. For de yrkesgrupper som praktisk sett oftest vil kunne tenkes å bli rammet av en ærekrenkelsessak, nemlig redaktører og journalister i media av forskjellig art, innebærer muligheten for å kunne bli straffet for en ærekrenkelse et incitament til å forme sine utsagn innenfor de lovlige ytringsfrihetsrammer. Krav om straff innebærer derved også et tilleggspress for å få løst ærekrenkelsesaker i minnelighet. Straff er imidlertid som nevnt i mange henseende et sekundært moment for den krenkede. Denne reaksjonsform bør derfor kunne begrenses til de mer alvorlige krenkelser. Det kan være et spørsmål om man ikke bør gå enda et skritt videre og fjerne straff som en av reaksjonsformene. Ære, personlig integritet og verdighet oppfattes imidlertid av de fleste som så vesentlig at det neppe blir forstått at disse goder skal ha mindre rettslig beskyttelse enn f. eks. formue. Påtalemyndigheten har i stor utstrekning henlagt anmeldelser for ærekrenkelser. Dette kan ha bevismessige grunner, henleggelse etter bevisets stilling, men vel så ofte er begrunnelsen at allmenne hensyn ikke krever påtale. Dette har sammenheng med at ærekrenkelser, i alle fall de private som ikke er gjort alminnelig kjent gjennom media, mer er å se på som et oppgjør eller en kontrovers mellom subjekter, og som bør kunne finne sin avgjørelse uten at påtalemyndigheten trekkes inn. Den nåværende påtaleregel i straffeloven § 251 om at ærekrenkelser bare påtales av det offentlige når det begjæres av fornærmede og finnes påkrevet av allmenne hensyn, bør opprettholdes som en begrensende faktor. Hvorvidt man skal opprettholde adgangen til å reise private straffesaker på ærekrenkelsesområdet er som nevnt drøftet senest i NOU i 1995: 10. Straffelovrådet foreslo adgangen opphevet. Kommisjonen viser til den drøftelse og de forslag som der er fremsatt og slutter seg til forslagene. 8.2.4.2 Mortifikasjon Mortifikasjon har vært et viktig ledd i et stort antall ærekrenkelsessaker. Krav om mortifikasjon kan fremmes selv om det ikke kreves straff. Søksmålet må imidlertid likevel gå i straffeprosessens former, se strpl. § 2 nr. 3. Dette medfører at retten i en mortifikasjonssak må settes med meddommere, mens en ærekrenkelsessak der det bare kreves erstatning eller oppreisning, kan avgjøres av en enedommer i første instans. Mortifikasjonsadgangen ble som nevnt foreslått opphevet av Redaktørforeningen, jf. forslaget drøftet i NOU 1995: 10. Et flertall av straffelovrådets medlemmer gikk derimot inn for opprettholdelse av mortifikasjonsadgangen. Både behovet for mortifikasjon og virkningen er begrenset sammenholdt med den krenkedes ønske og behov for erstatning/oppreisning. Mortifikasjonsinstituttet er bare kjent i Danmark, Island og Norge. Dette kan i noen grad tale for at mortifikasjonsadgangen bortfaller. På den annen side har som nevnt mortifikasjonsinstituttet en meget langvarig tradisjon i vårt land. Dessuten er
NOU 1999: 27 Kapittel 8 «Ytringsfrihed bør finde Sted» 261 mortifikasjon en målrettet reaksjonsform som ivaretar det som må være den krenkedes primære ønske: Å få fastslått at ære og verdighet er krenket. Til tross for dette utelates mortifikasjon i mange saker som bare gjelder krav om erstatning og oppreisning. Ytringsfrihetskommisjonen viser ellers til den drøftelse som er inntatt i NOU 1995: 10, side 42 flg. Kommisjonen vil for sitt vedkommende gjøre gjeldende at adgangen til mortifikasjon ikke synes å ha avgjørende betydning hverken for den som ytrer seg eller for den krenkede. Dette kunne tilsi at ordningen – som altså er spesiell for noen få land – blir opphevet. På den annen side har mortifikasjonsinstituttet et sympatisk særtrekk som tilsier at det beholdes: I motsetning til erstatning og oppreisning blir ikke æren i en mortifikasjonssak konvertert til penger. Spørsmålet er utelukkende om den ærekrenkende beskyldningen er sann eller ikke. Resultatet av et mortifikasjonssøksmål er at det avsies en fastsettelsesdom, som er av stor symbolsk betydning, men har liten økonomisk interesse. Sett hen til kommisjonens forslag til ny Grl. § 100, 2. ledd, 3. punktum, som innebærer at usanne påstander framsatt i aktsom god tro ikke kan mortifiseres, og innføringen av et effektivt skille mellom faktapåstander (som kan mortifiseres) og verdidommer (som ikke kan mortifiseres), er det mindre betenkelig å beholde mortifikasjonsinstituttet. Det bør – om det beholdes – imidlertid overføres fra straffeprosessen til sivilprosessens former. Et mindretall i kommisjonen mener mortifikasjonsinstituttet bør oppheves, særlig under henvisning til motvilje mot at domstolene skal avgjøre hva som er sant og usant. 8.2.4.3 Erstatning Krav om erstatning for ærekrenking og krenking av privatlivets fred kan fremsettes både ved sivilt søksmål og som ledd i en straffesak. Vilkåret for erstatning er at den som har krenket en annens ære eller privatlivets fred, har utvist uaktsomhet eller at vilkårene for straff er tilstede. Erstatningen kan gjelde både den lidte skade og erstatning for tap i fremtidig erverv, jf. skadeserstatningsloven § 3-6. Krav om erstatning, eventuelt oppreisning (se nedenfor), fremmes i de aller fleste saker om ærekrenkelser og krenkelse av privatlivets fred. Selve erstatningskravet, i motsetning til krav om oppreisning, forutsetter imidlertid at det føres bevis for at det er lidt et tap, eventuelt bevis for at det vil oppstå tap i fremtiden. Imidlertid anses på det rene at direkte tap bare utløses i et begrenset antall tilfelle. Det kan dog ikke utelukkes at en ærekrenkelse kan ha slik virkning, f. eks. i form av at en bedrift mister en kontrakt, at en person ikke får den stilling han ellers ville fått eller at han på grunn av krenkelsen får nedsatt psykisk helse og arbeidsevne. Fremtidstap, det være seg i en enkeltpersons erverv eller i et foretaks ervervsvirksomhet, vil kunne oppstå som følge av nedsatt omdømme på grunn av en usann ærekrenkelse. Dersom tap kan bevises, det være seg lidt tap eller fremtidig tap, skal erstatning idømmes hvis det kreves og erstatningsvilkårene ellers er til stede. Kravet skal da imøtekommes så langt det er bevist, men her som ellers i erstatningsretten vil ansvaret beløpsmessig kunne bli redusert utfra de alminnelige lempningsregler. I kommisjonens forslag til ny Grl. § 100, 2. ledd, 3. pkt. heter det at «Ingen kan holdes retsligt ansvarlig for at en Paastand er usand, naar den er fremsat
Page 1 and 2:
Norges offentlige utredninger 1999:
Page 3 and 4:
NOU 1999: 27 Kapittel 1 «Ytringsfr
Page 5 and 6:
Page 7 and 8:
Page 9 and 10:
Page 11 and 12:
Page 13 and 14:
Page 15 and 16:
Page 17 and 18:
Page 19 and 20:
Page 21 and 22:
Page 23 and 24:
Page 25 and 26:
Page 27 and 28:
Page 29 and 30:
Page 31 and 32:
Page 33 and 34:
Page 35 and 36:
Page 37 and 38:
Page 39 and 40:
Page 41 and 42:
Page 43 and 44:
Page 45 and 46:
Page 47 and 48:
Page 49 and 50:
Page 51 and 52:
Page 53 and 54:
Page 55 and 56:
Page 57 and 58:
Page 59 and 60:
Page 61 and 62:
Page 63 and 64:
Page 65 and 66:
Page 67 and 68:
Page 69 and 70:
Page 71 and 72:
Page 73 and 74:
Page 75 and 76:
Page 77 and 78:
Page 79 and 80:
Page 81 and 82:
Page 83 and 84:
Page 85 and 86:
Page 87 and 88:
Page 89 and 90:
Page 91 and 92:
Page 93 and 94:
Page 95 and 96:
Page 97 and 98:
Page 99 and 100:
Page 101 and 102:
Page 103 and 104:
Page 105 and 106:
Page 107 and 108:
Page 109 and 110:
Page 111 and 112:
Page 113 and 114:
Page 115 and 116:
Page 117 and 118:
Page 119 and 120:
Page 121 and 122:
Page 123 and 124:
Page 125 and 126:
Page 127 and 128:
Page 129 and 130:
Page 131 and 132:
Page 133 and 134:
Page 135 and 136:
Page 137 and 138:
Page 139 and 140:
Page 141 and 142:
Page 143 and 144:
Page 145 and 146:
Page 147 and 148:
Page 149 and 150:
Page 151 and 152:
Page 153 and 154:
Page 155 and 156:
Page 157 and 158:
Page 159 and 160:
Page 161 and 162:
Page 163 and 164:
Page 165 and 166:
Page 167 and 168:
Page 169 and 170:
Page 171 and 172:
Page 173 and 174:
Page 175 and 176:
Page 177 and 178:
Page 179 and 180:
Page 181 and 182:
Page 183 and 184:
Page 185 and 186:
Page 187 and 188:
Page 189 and 190:
Page 191 and 192:
Page 193 and 194:
Page 195 and 196:
Page 197 and 198:
Page 199 and 200:
Page 201 and 202:
Page 203 and 204:
Page 205 and 206:
Page 207 and 208:
Page 209 and 210: NOU 1999: 27 Kapittel 6 «Ytringsfr
Page 259: NOU 1999: 27 Kapittel 8 «Ytringsfr
Page 311 and 312:
Page 313 and 314:
Page 315 and 316:
Page 317 and 318:
Page 319 and 320:
Page 321 and 322:
Page 323 and 324:
Page 325 and 326:
Page 327 and 328:
Page 329 and 330:
NOU 1999: 27 Kapittel 10 «Ytringsf
Page 331 and 332:
Page 333 and 334:
Page 335 and 336:
Page 337 and 338:
Page 339 and 340:
Page 341 and 342:
Page 343 and 344:
Page 345 and 346:
Page 347 and 348:
Page 349 and 350:
Page 351 and 352:
Page 353 and 354:
Page 355 and 356:
NOU 1999: 27 Vedlegg 1 «Ytringsfri
Page 357 and 358:
Page 359 and 360:
Page 361 and 362:
Page 363 and 364:
Page 365 and 366:
Page 367 and 368:
Page 369 and 370:
Page 371 and 372:
Page 373 and 374:
Page 375 and 376:
Page 377 and 378:
Page 379 and 380:
Page 381 and 382:
Page 383 and 384:
Page 385 and 386:
Page 387 and 388:
Page 389 and 390:
Page 391 and 392:
show all

«Ytringsfrihed bør finde Sted»

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?